Gå til sidens hovedinnhold

Iddberg, kom ned fra din høye stol og snakk med folket ditt!

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Er det kongen? Spørsmålet kommer fra en 7-åring på skuldrene mine. Vi er på Skibladner-brygga i forbindelse med kongeparets 80-års feiring.

Nei, det er ordføreren svarer jeg.

Hva gjør han?

Ingenting, smeller det kontant fra naboen.

Han ser jo litt majestetisk ut oppe på scena, mens han snakker i flotte vendinger om Gjøvik og alt det bra og fine vi har. Han er en god taler og det er tydelig at han trives nå, mens han blender oss med ordets makt. Det er liksom noe keiserisk over ordføreren, der han står i sine nye klær.

Det måtte en finsk feminist til for å peke på vår keiser. Sanna Sarromaas kronikk om kjedelige Gjøvik var akkurat det som skulle til for å sparke i gang en debatt byen vår sårt trenger. Hva er Gjøvik, og hva vil vi med byen vår? Men ordføreren har et triks. En setning han lærte for noen år siden som skulle vise seg å fungere hver gang han er redd for å bli kledd naken.

Vi må framsnakke Gjøvik! Ordførerens mantra smeller som et ekkokammer i byen, som effektivt hever dem over oss andre. Vi som ikke forstår verdien i å fokusere på det positive og som ikke snakker i korrekte vendinger. Hvis ordføreren blir skikkelig skremt, kan han også finne på å kalle kritikken surmaget og usaklig. Da har han vel effektivt drept debatten. Nå er det vel greit å ta på finstasen og feire bursdag med kongen.

Ikke denne gang, ordfører. Denne debatten får du ikke lov å drepe. Vi må tørre å snakke om byen vår, fordi vi ønsker at den skal bli bedre. Vi er lei av at de andre byene rundt Mjøsa får alt, og vi ingenting. Vi er lei av at det er så dødt i byen vår. Men mest av alt er vi lei av at vi ikke kan snakke om ting vi opplever som feil i Gjøvik uten at vi er surmaga og usaklig.

Vi trengte denne setningen om å framsnakke Gjøvik for noen år tilbake. Når summen av alle nedturer for Gjøvik var så stor at vi ikke evnet å se noe av det positive som var i emning, men vi er ikke der lenger.

Mye endret seg den sommeren vi fikk skateparken, med Tom Torkehagens Glitrende kronikk i OA. «Lørdag 6. september – dagen da det snudde». Den burde du lese om igjen, men i tilfelle du ikke gjør det tillater jeg meg å sitere en liten men akk så viktig passasje: «Poenget er ikke å stoppe debatten, overhøre de kritiske røstene, kneble de frie ytringer, lukke øynene for feil og mangler, nei alt dette må fungere. Slike debatter og innspill vil kunne skape mange gode løsninger og muligheter.»

Vi meldte oss ut av «huffanismen» og så med nye øyer på byen vår takket være mennesker som Tom Torkehagen. Men nå, 3 år senere, sniker den seg innpå igjen og køen for å melde seg inn i «misnøyens disipler» er stadig økende. For det er det som skjer når våre folkevalgte ikke tar debatten. Når gode intensjoner brukes hersketeknisk for å slippe vanskelige spørsmål. Og vi voksne blir blendet av keiserens fagre ord.

Heldigvis hadde jeg med en sjuåring som pekte og sa; hvem er det, og hva gjør han?

Kommentarer til denne saken