Gå til sidens hovedinnhold

Anonym hønsegård, en nesten sannferdig skrøne, med godmodig hilsen til Sanna

Artikkelen er over 3 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg kjente en gang en høne som klaget over at ingen hadde hørt om hennes hønsegård. Denne lå ganske fint til ved et stort vann. Vi er alt for anonyme sa hun. Her går vi rundt og kakler, verper, og legger egg, mer er det ikke. Hun mente at når selv en blind høne kunne finne et gullkorn, måtte hun som så godt, selv uten briller, og ikke hadde hønsehjerne, måtte kunne finne på noe som gjorde akkurat denne hønsegården til noe spesielt.

De unge hønene var med, de som nærmet seg frikassèalder syns dette var noe tull. Vi har det bra her, og hva skal vi med berømmelse. Det vil ikke gi oss annet enn økte utgifter og stress . Meningene var altså delte, men min hønevenn utnevnte seg selv til eggleder, de andre var eggleggere. Hanen fikk bestyre underholdnings og eggedosisdepartementet. Det ble gjort utredninger med ett mål. Nemlig å bli mer kjent og mindre anonyme. Vi må sette oss på kartet ble et mantra.

Det ble dannet et damekor, med glansnummer «Pål sine høner» med sterk betoning på klukk-klukk-klukk. De begynte med eggdonasjon, til hjelp for sterile høner. De arrangerte hønemesterskap i baklengs trappevask, språkkurs i finsk og italiensk. Og sist og ikke minst seminar i mavedans for frittgående høner.

Alt dette fikk naturligvis oppmerksomhet i pressen, og i TV. Egglederen var fornøyd med at de ikke lenger var anonyme, men ble kjent i hele landet for sine tiltak.

Men det hadde sin pris. Hanen ble impotent på grunn av alt papirarbeidet, koret mistet sin interesse, de kunne jo bare en sang, eggdonasjon var det ingen som fikk til, baklengs trappevask var bare mulig ovenfra og ned, med store anleggskostender, og mavedansen ble avsluttet etter flere brudd i kråsen og kronisk løs mave og utvikling av kråketær. Italiensk kunne de fra før, hvite italienere som de var, og finsk var ingen interessert i.

Skal man være ærlig, og det skal man være i alvorlige saker. Min bekjente høne måtte medgi at det ikke var noe særlig poeng i å prøve å oppnå berømmelse. Gleden var kortvarig, stresset langvarig. Hun flyttet seg selv til eggproduksjon uten sluttpakke, hanen ble i nesten plagsom grad viril. Livet var som før, med klukking og kakling. Vi ble enige om at det viktigste var å ha det bra i hønsegården. Man har en meningsfull jobb, får mat og drikke, er gode venner og kan nyte utsikten. Sånn er det bare. Både her og der.

Tor Varvin, tidligere innflytter, nå utflyttet Gjøvikenser som liker byen akkurat slik den er.

Kommentarer til denne saken