Ordfører Iddberg er indignert

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerI en avisartikkel i OA 23 januar gir ordfører Iddberg uttrykk for kraftig indignasjon over en leder i OA med kritiske kommentarer til den innsats som Gjøvik kommune ved ordfører og politiske medarbeidere har vist i forbindelse med oppgavefordelingen i den nye fylkeskommunen.

Personlig er jeg, og mange med meg, glad for å ha en lokalpresse som ikke er redd for å ta opp helt sentrale spørsmål som gjelder egen kommune og byens framtidige utvikling.

I den prosessen som har gått forut for oppgavefordelingen mellom de tre byene i den nye fylkeskommunen har Gjøvik spilt en ynkelig rolle. Alle som har vært i kontakt med politiske prosesser vet at det er for sent å komme med innvendinger når prosessen nærmer seg avslutning og forslag til vedtak er utformet og klare til å vedtas. Det gjorde det ikke enklere denne gangen at Fylkesordfører Hagen, som leder av forhandlingsutvalget for Oppland, truet med at hele saken kunne ende i sammenbrudd dersom det ble gjort innvendinger i saken. Hadde det egentlig spilt noen rolle om saken hadde stoppet og nye forhandlinger kanskje kunne ført til en bedre og mer rettferdig oppgavefordeling? Det smaker dårlig av at det er en demokratisk prosess som her har foregått.

Personlig er jeg, og mange med meg, glad for å ha en lokalpresse som ikke er redd for å ta opp helt sentrale spørsmål som gjelder egen kommune og byens framtidige utvikling

Arne Mellerud

I denne saken må Gjøvik kommune med ordfører Iddberg i spissen og regionale organer i Vestoppland tåle å høre at de har forsømt seg kraftig og at ordføreren ikke har andre enn seg selv og sine lokale politiske rådgivere å bebreide i denne saken. Ordfører Guri Bråthen i Østre Toten kommune skjønte imidlertid tegningen, men dessverre for sent. Nå skal det i rettferdighetens navn skytes inn at næringslivet og utdanningsinstitusjonene heller ikke har gjort noen imponerende innsats i denne saken. Du kunne også kunne vært på banen i en så viktig sak for Gjøvik og Vestoppland.

Påvirkningen til en annen og riktigere oppgavefordeling var tydelig vis umuliggjort med en Fylkesordfører fra Gudbrandsdalen som leder av forhandlingsutvalget fra Oppland, og som har vært mer opptatt av sin egen framtidige posisjon i den nye fylkeskommunen enn av hensynet til en rettferdig ordning for Gjøvik og Vestoppland.

Det er også forunderlig at Gjøviks tidligere ordfører og nå Stortingsmann Tore Hagebakken, med et stort antall stemmer bak seg fra Vestoppland, ikke støttet Gjøvik og Vestoppland i denne saken. Mon tro hva slags motiver han måtte ha for dette. Hagebakken skyter seg inn under at han er valgt av hele fylket og derfor ikke skal favorisere sin egen hjemby. Hagebakken vet inderlig godt hvordan stortingspolitikere fra Stavanger sto på for å skape oljebyen Stavanger og hvordan sogningen Kjell Opseth og hordalendingen Ingvald Ulveseth sto på og fikk nasjonalt gehør for tunneler og bruer i sin del av landet. Hvorfor kunne ikke Tore Hagebakken for en gangs skyld talt Gjøvik og Vestopplands sak?

Filosofien som ligger til grunn for forslaget til oppgavefordelingen har nok denne gang som tidligere vært at Gjøvik og Totenkommunene har det så bra med aktiviteten rundt Raufossmiljøet og NTNU og Fagskolen på Gjøvik at her det ikke nødvendig med noe mer. Ja vi fikk de jo beholde Fagskolen. At forhandlingsutvalget i det hele tatt tør å nevne Fagskolen må enten karakteriseres som en frekkhet eller som resultat av politisk uforstand. Det er trist å se at Gjøvik systematisk blir tappet for oppgaver som så finner sin plass i Hamar og Lillehammer. Politidistriktet fikk sitt sete i Hamar. Eidsiva lagmannsrett likeså. Sentrale ledd i helseadministrasjonen i Helse Innlandet havnet i Hedmark. Lillehammer hentet Landbrukskontoret fra Gjøvik.

Det var på hengende håret at vi ikke mistet kontrollen med Høgskolen i Gjøvik. Hadde politikere fått det som de ville, hadde administrasjonen av Innlandsuniversitetet vært plassert på Hamar og rektoratet på Lillehammer. Gjøvik skulle i den nye mastodonten få rollen som idéutvikler og idébank som Hamar og Lillehammer kunne tappe fra og dra nytte av. Her var også Gjøviks ordfører aktiv med og støttet ideen om Innlandsuniversitetet. Heldigvis hadde vi en våken ledelse ved Høgskolen i Gjøvik, med rektor Jørn Wroldsen i spissen, som så farene og i siste liten greide det mesterstykke å kople Høgskolen i Gjøvik opp mot NTNU i Trondheim. Men vi er ikke ferdige med dette. Nå er det Sykehuset Innlandet det står om. Et velfungerende sykehus i Gjøvik skal legges ned og Gjøvik skal nok en gang tappes for ressurser som etter alle solemerker vil bli flyttet til den andre siden av Mjøsa. Funksjoner som fortsatt skal bestå utenfor et storsykehuset skal utvikles videre på Lillehammer, Hamar og Elverum. Alt er velorganisert til «pasientenes beste».

Det er noe som heter at en ikke skal «gråte over spilt melk.» La oss heller ta tak og komme skikkelig på banen. Gjøvik lå lenge i teten på en rekke områder, men Hamar har hatt dyktigere strateger. Ikke bare politikere, men sterke krefter fra næringslivet har tatt tak, og jeg føler meg sikker på at dette også er måten Gjøvik og Totenkommunene, ja hele Vestoppland også kan få ny fart på.

Vi har en sterk en skog og landbrukssektor. Vi har en stor og sterk industrisektor med Raufossmiljøet, Hunton, Øveraasen, Topro med mange flere. Vi har en meget godt utviklet handelssektor som kan gis mer oppmerksomhet og støtte. Vi har et meget sterkt forsknings og utdanningsmiljø rundt NTNU og Fagskolen. Alt ligger egentlig til rette for nye framstøt, men kreftene må samles og brukes.

Dette har Hamar og Hedmark med Eidsiva, Norsk Tipping, Moelven m.fl. og en sterk kommunal innsats lært seg å bruke. Ja, det var toppfolk fra to av Hedmarkens største bedrifter som reiste til Oslo og prøvde å velte koplingen mellom Høgskolen i Gjøvik og NTNU, noe de heldig vis ikke greide.

La oss i Gjøvik og Vestoppland legge tungsinnet bak oss og ikke telle tapte slag, men bruke energi fra alle miljøer slik at kraftpilene kan peke i samme retning.

I USA lærte de for 30–40 år siden bygging av «clusters» eller klynger, der bedriftene og forskningsmiljøene hjalp hverandre. De kalte det for «vektstangmetoden». Det var med denne metoden de sterke miljøene i Silicon Valley og med sterk drahjelp Stanford Universitetet ble bygd opp. Det samme har skjedd med den sterke utviklingen av næringsmiljøene rundt MIT i Boston. Vi har de samme mulighetene, det er bare å sette i gang.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags