Gjøviks posisjon – hvordan ivareta den best?

Arkivbilde: Gjøvik

Arkivbilde: Gjøvik

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger 

Skal vi si kraftig ifra om urettferdige og urimelige forhold eller skal vi satse mest på logiske argumenters gjennomslagskraft? Jeg har med stor interesse lest den kritikken som ble regionsjefen til del da han før helga i OA påpekte at viktige statlige arbeidsplasser igjen står på spill for Gjøvik i forbindelse med den statlige regionreformen. Kritikken kom særlig fra Høyre. Ikke så underlig, siden de står regjeringen nærmest. Likevel reiser dette spørsmålet om når en på Gjøvik skal si fra om sine interesser. Er det ei suksessoppskrift bare å jobbe i det stille? Neppe.

Det går altså nå en debatt om dette. Tidligere het det alltid fra både opposisjon og fra deler av næringslivet – og fra store deler av opinionen ellers – at vi fra Gjøvik aldri har «har stått sterkt nok på krava» for viktige statlige eller fylkeskommunale satsinger. Vi kan kalle dette «den gamle» teorien.

Enten har ordføreren eller toneangivende lokalpolitikere vært for svake – altså ikke slått neven hardt nok i bordet – eller så har vi hatt for svake politikere både på Stortinget og på fylkestinget. En tilliggende forklaring er at vi fra Gjøvik har for få reisedøgn til Oslo for å drive lobbyisme. Noe av dette kan naturligvis være en berettiget kritikk. En kritikk som både vi politikere fra ulike partier, partiene selv og som velgerne også må ta den eventuelle andelen av ansvaret for. Når det gjelder min egen innsats i sammenhengen, er jeg naturligvis bevisst på at den burde vært enda bedre.

Nå har imidlertid en «ny» teori begynt å framstå for hvordan vi skal nå enda bedre gjennom med våre interesser. Før jeg sier mer om den, vil jeg likevel komme med en viktig nyansering og korreksjon i det «elendighetsbildet» som litt for ofte tegnes for Gjøviks del, nemlig at vi har så lite av statlig og fylkeskommunal satsing hos oss. Dette generaliseres ofte til at det egentlig ikke går så bra her som hos våre nabokommuner i innlandet. Men det er faktisk feil. Kommunen har det private næringslivet i innlandet som i særklasse er mest robust sammensatt. Det begrunner eller utdyper jeg ikke nærmere her. Tallene for 2017 viser også at befolkningsveksten er like sterk eller sterkere på Gjøvik enn den er både på Lillehammer, Hamar og Ringsaker. I tillegg til dette har vi også betydelig fylkeskommunale og statlige satsinger og arbeidsplasser på Gjøvik. Det går etter mine begreper aldeles strålende på Gjøvik for tida på mange måter. Det er viktig å si, og jeg sier det ikke for å understreke at jeg bare er fornøyd, tvert imot, vår andel av f.eks. statlige arbeidsplasser er den minste blant Mjøsbyene. Alle er kjente med at de tyngste premissmiljøene for fylkeskommunal og statlig politikk allerede er lokalisert til Lillehammer og Hamar. Derfor skal vi ikke være fornøyde, men vi kan faktisk tillate å trekke på smilebåndet oftere enn vi gjør.

Den «nye» teorien går ut på at vi skal slutte å klage og «sutre», eller «slå i bordet», nei nå skal vi være «selgere», by oss fram med alt vi har av kvaliteter, hva vi har av tunge kompetansemiljøer, fabelaktig næringsliv, ja, i det hele tatt peke på alle de fordelene som vil komme nasjonen og fylkeskommunen til del om de satser på oss. Denne teorien har jeg alltid hatt stor sans for. Særlig Høyre tror nå kraftig på denne teorien. Vi har forsøkt den i mange år. Prøvd med det gode, med faktaenes og argumentenes kraft. Det må vi fortsette med, ja i enda større grad, og bestrebe oss også på å bli enda bedre «selgere». For vi har nok ikke vært gode nok eller satset nok på dette.

Men det er en betenkelighet som også lett følger i kjølvannet, nemlig den antakelsen at det ikke nytter med vanlige kommunikasjonsferdigheter. Det hevdes at i vårt tid må vi «kjøpe» oss lobby- og kommunikasjonskompetanse fra egne selskaper som er «profesjonelle». I tillegg må vi aller helst ansette folk som jobber med lobbyisme og kommunikasjonsarbeid på heltid. Det må være et tankekors i en tid hvor så stor del av befolkningen er velutdannet. En annen betenkelighet jeg har med hele denne tenkingen er at vi også i menneskelig samspill er i ferd med å gå enda sterkere inn i roller som «kjøpere» og «selgere»

Som ordfører vil jeg si at verken den «gamle» eller den «nye» teorien er riktig og heller ikke de eneste strategier. En betydelig undervurdert strategi er den som handler om å ha gode personlige relasjoner i betydningsfulle nettverk. Utfordringen med denne siste strategien er at da må våre politikere bruke langt mer tid utenfor møterommene og fris fra mange forvaltningsmessige og administrative oppgaver.

Generelt må vi satse på bred front, ikke bare på det ene eller det andre. Vi må markere oss kraftig og påpeke skjevheter og ubalanse på Gjøviks vegne når vi føler det er riktig. Jeg tror det er mye riktig i at vi har vært for smålåtne for lenge i så måte.

I tillegg må vi føre god og saklig argumentasjon for alt hva Gjøvik har å tilby når det gjelder å være vertskap for viktige kompetansemiljøer og bedrifter, offentlige eller private. Vi må sannsynliggjøre at det å satse på utvikling av vei- jernbanesystemet i Vest-Oppland via Gjøvik er en klok nasjonal strategi. I tillegg har vi den vanskeligste øvelsen å bli flinkere i, nemlig å være bidragsytere når det gjelder å tenke helhetlig også utenfor Gjøviks mer snevre egeninteresser, ja, faktisk også unne våre naboer suksess uten at vi samtidig oppnår det samme, og vi må evne å se hele det nye innlandet og de fellesinteressene vi også har.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags