«Restaurant-drift» ved Sørbyen omsorgssenter

REGLER: – Skulle mine barn og/eller barnebarn dele mitt behov for samvær juleaften når den tid kommer, håper jeg inderlig at de slipper å møte et reglement som fratar dem den muligheten, skriver Odd Magne Lundby.

REGLER: – Skulle mine barn og/eller barnebarn dele mitt behov for samvær juleaften når den tid kommer, håper jeg inderlig at de slipper å møte et reglement som fratar dem den muligheten, skriver Odd Magne Lundby. Foto:

Av
DEL

MeningerJeg anser meg selv som en sindig mann med godt humør, og lo godt da en venn av meg som er lege sa at det å være lege var fantastisk, hadde det bare ikke vært for alle disse pasientene.

Han spøkte.

Jeg leste innlegget som ga uttrykk for at Sørbyen Omsorgssenter ikke drev restaurantvirksomhet på julekvelden, flere ganger for å se om kanskje noen hadde gjort et klønete forsøk på å være morsom, men skjønte fort at man var seriøs.

Som pensjonert helsearbeider har jeg forståelse for at driften av et omsorgssenter kan være en utfordring logistisk og økonomisk, men lever i den overbevisning at siden julen er relativt regelmessig, bør den ikke komme som en overraskelse på ledelsen ved senteret. En enkel planlegging i god tid, med tilretteleggelse av premisser og eventuell egeninnsats fra de pårørende, burde kunne sikre en hyggelig opplevelse for beboere og deres pårørende.

Jeg har selv en 93-årig svigermor på et aldershjem i Wales. En stor prosent av beboerne er demente, men jeg har vært på flere julefester der, hvor ledelse, betjening og pårørende har gjort sammenkomstene til positive opplevelser, selv hos de som ikke fikk besøk. Betjeningen var svette, kokka ikke minst, men de satt igjen med en god følelse av mer enn fysisk varme etter selskapene, kunne de fortelle meg.

De hadde en meget positiv innstilling til utfordringen, en innstilling jeg ikke umiddelbart finner hos ledelsen i Sørbyen Omsorgssenter. Å omtale 15 inviterte gjester som et uhell, og «forferdelig» virker kynisk på meg. Man henviser til at personalet heller vil sitte rolig ned med pasientene enn å være serveringspersonell. Har noen spurt pasientene om deres preferanser? Vil de helst være rolig sammen med en de ser 365 dager i året i forbindelse med do-besøk, av- og påkledning og medisinering, eller en datter eller sønn som av forskjellige årsaker kanskje ikke kan komme så ofte?

Jeg kan klart se den administrative fordelen av «rolige» pasienter, men passivitet og fravær av stimuli er ikke nødvendigvis et gode. Lederen synes også å slå seg til ro med at det antagelig ikke blir noen juleandakt i år, og at det heller ikke er noen annen aktivitet på tavla. Ikke alle ville ønske seg andakt, men noen ville nok synes det ville høre hjemme julekvelden.

Det virker også uheldig å referere til plassmangel, når den tilsynelatende ikke er reell, og en oversvømmelse av 15 gjester, mens det beviselig var åtte. En slik «bevisføring» synes akseptabel i amerikansk politikk, men bør ikke være grunnlaget for policy i eldreomsorgen. Det er derfor med stor lettelse jeg leser i lørdagens avis at tjenestelederen for sykehjem i Gjøvik, Mette Hafstad, gir uttrykk for at denne holdningen kan ha vært et arbeidsuhell, og hun åpner for gjester ved julemiddagen i Sørbyen Omsorgssenter. Det er også positivt at det vil bli holdt andakt for dem som ønsker det, selv om man sitter igjen med følelsen av at den daglige ledelsen ikke har overanstrengt seg for å ordne dette.

Litt synd er det at brevet som «avbestilte» julemiddagen for pårørende i 2017 ikke erstattes med et som imøtekommer pårørendes ønske om deltagelse, men derimot fjernes helt, noe som åpner for tolkning og ulik praksis ved de forskjellige institusjonene. Man kan ledes til å tro at ledelsen ikke har noen formening om et prinsipp som har stor signaleffekt, skal man tro engasjementet saken har skapt.

Kunne man ikke heller ha sendt et skriv som gjorde oppmerksom på muligheten til å spise sammen med sine kjære, uten nødvendigvis å lage en invitasjon av det? Det ville vært hyggelig, og samtidig gitt uttrykk for at man satte pris på pårørende som en potensiell ressurs og et trivselselement for de eldre, i stedet for et tilsynelatende nødvendig onde og besvær?

Jeg er selv eldre, og ser realismen i at jeg kan bli en bruker av omsorgstjenesten i ikke altfor lang fremtid. Skulle mine barn og/eller barnebarn dele mitt behov for samvær juleaften når den tid kommer, håper jeg inderlig at de slipper å møte et reglement som fratar dem den muligheten.

Jeg vil derfor helhjertet stille meg bak Helle Rollstad i hennes arbeid rettet mot aktivt samarbeid mellom pårørende og omsorgstjenesten i denne sammenhengen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags