OA skriver at rådmann Magnus Mathisen i siste formannskapsmøte la fram forslag til budsjett og økonomiplan for 2019 - 2022, som innebærer at han vil øke eiendomsskatten, øke gebyrene innen vann og avløp, avvikle omsorgssenteret i Snertingdal, tjenesteområde oppvekst vil merke kutt, en avdeling i en barnehage vil legges ned, det vil bli færre lærere, pluss en rekke mindre kutt tiltak.

Rådmannen trenger 47 millioner står det, som overskrift i avisen. En positiv ting, er at han foreslår to nye fastlegehjemler, økt bemanning ved legevakten og å øke bemanningen i sykehjem (ikke mange av dem igjen).

Behovet for å øke eiendomsskatten er «for ikke å ramme tjenestene enda verre, det er stadig et økende behov for tjenester, særlig innen helse- og omsorg». Selvsagt sier han det, det er alltid helse- og omsorg det skyldes på, og som det skal gå utover, når kommunen ikke har gjort regnestykkene sine riktig. Ja, det blir stadig flere eldre, dobbelt så mange om noen år, det kan da fortsatt ikke komme overraskende på Rådmannen at dette stadig vil koste mer penger. Kommunen har også mange yngre som har behov for og krav på helse- og omsorgshjelp.

Man må jo undre seg over at det «plutselig» trengs 47 millioner – ikke småpenger, hvorfor har det ikke ringt noen bjeller tidligere, som da han trengte 20 millioner for eksempel, hvorfor vente så lenge med å ta det opp?

Det brukes mye penger i Gjøvik kommune på andre ting enn helse- og omsorg, nevnte han ikke det med ett eneste ord? Slik som rehabiliteringen av Rådhuset til 225 millioner og med en budsjettsprekk på 15 millioner, i tillegg et budsjett på inventar og AV-utstyr på 33 millioner. (OA 30.04.18 av K.S. Moshagen – forteller at det skal kjøpes stoler av blant annet designer Brattrud og Anderssen. Samme sted står det også «Utvendig skal det skje små endringer. Det er spesielt behovet for å bedre inneklimaet som er årsaken til rehabiliteringen, men det skal gjøres store interiørmessige endringer i alle sju etasjene»).

Det ble litt rehabilitering utvendig også, for den uinnvidde ser det ut som om alt er plukket fra hverandre, mulig det var nødvendig, men da kunne Rådmannen i det minste innrømme at dette ble mye mer omfattende og dyrere enn det som var vedtatt. I fjor kjøpte Gjøvik kommune Stokke Nedre til 16 millioner med inventar og redskaper – nå står samme eiendommen til salg for 13 millioner (inventar og redskap ikke taksert, men det kan vel ikke ha endret nevneverdig verdi fra i fjor), hva med renter og avdrag på denne gården dette året? Hva med husleie i Øvre Torvgate mens kommunen leier lokaliteter der på kr 500.000,- pr måned (opplyst i OA 27.09.17). Det blir også noen millioner.

Det er lite tillitvekkende å si at det er økte utgifter innen helse- og omsorg som har skylda for et behov på 47 millioner – det er det vel ingen som tror på!

«All» rehabilitering/nybygg, blir som regel dyrere enn estimert, hvorfor legges det ikke inn en buffer for prisstigning /uforutsette utgifter i budsjettet på forhånd? Er det fordi anbud skal gjøres kunstig billige, kanskje urealistisk billige, for er arbeidet først i gang, kan det jo ikke stoppe halvveis, og da må overskridelser dekkes uansett. Og regningen bare sendes innbyggerne … Lettvint.

«Noen» må ha regnet veldig feil her, enten det er anbudsgiver/administrasjonen eller politikerne (ad vedtak om rehabilitering), det man reagerer mest på er allikevel måten dette blir presentert på, det legger jo opp til at befolkningen får piggene ut.

Hadde rådmannen beklaget at rehabiliteringen av Rådhuset ble 15 millioner dyrere og kjøp av Stokke Nedre kanskje var et overilt kjøp (hadde ikke dette skjedd var 30 millioner spart), ville det muligens blitt tatt i mot på en annen måte.

Det som allikevel for meg er en anelse provoserende, er at ikke noe tidligere inventar synes å kunne brukes om igjen etter rehabiliteringen, at alt skal kjøpes nytt og mye er designmøbler – hvor mye koster ikke det? Mens det i andre sammenhenger som i eldre- eller yngreomsorgen ikke finnes penger til tjenester/avlastning/hjelpemidler/BPA/TT- kort etc. Som tidligere pårørende ved Haugtun akuttplasser, erfarte jeg sprukkent dosete på rommet, ikke mulig å få tak i do-forhøyer (som selvsagt burde være obligatorisk i en avdeling der de fleste er 85+ og syke), og en trygghetsalarm som ikke fungerte, for å nevne noe – antagelig var det ikke penger til dette …

En kommunes viktigste oppgave er å gi gode tjenester til innbyggerne, det føles som om innbyggerne har litt å gå på nå, i forhold til hva administrasjon/politikere har brukt på sin egen arbeidsplass – men isteden blir de sittende med regningen.

Jeg slutter meg til uttalelsen fra Åse Irene Engen fra interessegruppen for Snertingdal Omsorgssenter, da hun fikk presentert Rådmannens plan om å legge ned omsorgssenteret og at alle beboerne skulle flyttes til Biri i påvente av nytt nybygg i Snertingdal, sa hun til OA; «De får heller se om de kan droppe noen av luftslottene sine og heller fokusere på å sikre en god omsorg og behandling av en av de svakeste gruppene i samfunnet». Sant.

Siv Elin Mellum