Gå til sidens hovedinnhold

Januarmårrablues

Artikkelen er over 4 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Blå som Carl Perkins Blue Suede Shoes, som Picassos blå periode og den blå lagune på Capri, blå som Elizabeth Taylors blåfiolette øyne i Butterfield 8 og tonene fra Satchmos trompet da han spilte Blueberry Hill, blå som uendelighetens blå himmel over de hvite fjella og den blå åsen, blå som Billie Holiday - Lady sings the Blues og som fagerklokka på en solrik julidag, som blodet i aristokratens årer og havet med dråper av indigo blue, as in once in a blue moon og blåfrossen på en iskald blåmandag i januar, jeg synger meg en blå, blå salme

Carl Perkins laga låta Blue Suede shoes. Han var fattiggutt frå Tennessee, faren var den eneste hvite som arbeidde på bomullsmarka for en rik plantasjeeier. Oppveksten har satt sitt merke på musikken og på teksta han skreiv.

Carl var en ekte Rockabilly og blir regne som en ta dei aller største Rock `n Roll artista. Han fekk visst nok ideen tel låta mens han spelte i en dansesal og hørte at en kar var ergerlig på dansepartneren, - han sa at hu ikke måtte tråkke på dei nye blå semske skoa hass.

Husser di læsera filmen Butterfield 8, som je nevner i diktet. Elizabeth Taylor speller der ei vakker overklassedame som lever et overdådig luksusliv, og hu dårer flere mannfolk med dei blåfiolette aua sine.

I filmen: Cæsar og Kleopatra frå 1963, speller Elizabeth Taylor og Richard Burton hovedrollen. Filmen viser storslagne scener frå krigshandlinger og seiersopptog, dramatiske og erotiske kjærlighetsscener, og, ikke minst, får vi nyte synet ta den blendende vakre Elizabeth og en sexy Ricard Burton. Dom to var og et par i virkeligheten, - var tel og med gift med en an to gonger. For øvrig hadde Elizabeth litt ta en rekord når det gjelder ekteskap. Hu var gift åtte gonger!

Blå toner kaller je det som kommer ut ta Louis Armstrongs trompet.

Verdens best kjinte jazztrompetist vart født i jazzhovedstaden, New Orleans, i 1901. Oppveksten var prege ta fattigdom og rasefordommer. Louis var med i en ungdomsgjeng som dreiv med innbrudd og ran før han vart fengsle og sendt tel en forbedringsanstalt. - Aldri så gæli at det ikke er godt for no, sies det. For der lærte Louis å spelle trompet!

I 1947 var han med i ei gruppe som kalte seg AllStars. Dom reiste verda rundt og høldt konserter. I Oslo i 1952, låg folk ute på gata hele natta for å sikre seg billetter tel konserten dom skulle ha der.

Det merkelige klengenavnet Satchmo betyr posemunn og kommer frå det amerikanske Satchel som betyr ei lita væske eller påsa.

Hans Børli får fram no ta dei historiske forhølda afroamerikanera har gjennomgått i USA da han skreiv det vidunderlig vakre diktet:

LOUIS ARMSTRONG

Gamle, milde Satchmo -

ansikt som hjulspor på sletten,

som muld og morild.

Sår på leppene.

Blod på munnstykket av messing. Alltid

raser solstormen

i dine lungers kløftede tre. Alltid

flyr en ravn på duevinger

fra din søndersungne strupe.

Nobody knows . . .

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?

De klapper.

Hender som slo, hender som hengte, hender

som splittet et mildt groende mørke

med hatets brennende kors.

Nå klapper de.

Og du spiller, gamle. Synger

Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet

hiver. En sol sitter fast

i trompetens skinnende svelg.

Som gråten i en strupe.

. . . the trouble I've seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull

over mitt eget stengte ansikt,

mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:

Hvor henter du kraften til

ditt opprør uten hat? Din

skinnende tone av lys som gjennomstråler negernatta? Svar meg,

hvor stor sorg skal til . . .

hvor stor sorg skal til

for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer

langt borte fra,

en røk av sølv

Mississippi ...

Lady sings the Blues er navnet på Billie Holidays sjølbiografi, og navnet på filmen frå 1972 der Dianna Ross speller hovedrollen.

Billie Holiday og Lady Day er navn som kan nynnes som skjønne melodier, har en kritiker sagt, han ga a og æresnavnet: Jazzens ukronede dronning.

Stemma tel Billie Holiday har et musikalsk særpreg som avspeiler det dramatiske og tragiske livet hennes. Den er hes og rå mange gonger, - formidler lengsel og skuffelse, håp og fortvilelse kjærlighet og begjær.

Billie opplevde mishandling som barn, hu misbrukte narkotika, vart arrestert for oppbevaring ta stoff og telbrakte flere månder i fengsel. Hu opplevde og rasistisk ydmykelse da a vart nekte servering på restauranter og opphold på hoteller reservert for hvite. Da det hendte var a solist med Artie Shaws orkester som besto ta bare hvite musikere.

I diktet nevner je no som er så blått som ei fagerklokke i juli. Fagerklokka er den største, vakreste og blåeste ta alle blåklokker. Sjøl om det er midt på vinter`n og ingen blåklokker å se, så kan vi drømme oss framover tel juli, tel steirøysa ner i bakken der a Gunvor Smikkstugun rusler forbi og er så lykkelig for at a er heme i blåklokkevikua.

A Gunvor Smikkstugun

hadde sløppi unna bymas og slit

og kømmi seg hemmatt

tæl døsige dae`r og sommarsnatt;

hu trippe langs vægen med

rau munn og høghæle skor,

vaksin hadde a vørti sea i fjor;

gardsgutta i Præstvægen

er frå seg ta lykke

om dom får følgje a et lite stykkje;

ei lykkelig tid, ei viku fri

i Blåklokkevikua!

Den siste strofa i diktet er: Jeg synger meg en blå salme.

Den er en ta dei aller siste han Erik Bye skreiv og framførte.

Jeg synger meg en blå blå salme til deg du hånd som sanker og som sår,

Og senker deg med signing over jorden, med legedom for alle våre sår,

Som byr oss rette ryggen, stå opp og gå i strid,

Med løftet hode skal hver sjel gå inn i herrens tid

Så synger vi vår salme.

( kilde: Google )

Kommentarer til denne saken