Ufyselige slanger og skræmenes uvær på hematturen

Vignettfoto

Vignettfoto

Av
DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisa og alt innhold på nett

Meninger 

Etter sju dager i sommarparadiset ved Pine Lake i Nord Wisconsin drog je og familien hemattover. For å nyte naturen og landskapet kjørte vi mest mulig på væger med lite trafikk. Da vi nærme oss gensa mot Minnesota hadde vi en interessant opplevelse. Vi fekk se en kar klædd i suline arbeidsklæ`er, skyggelue og solide, høge lærstøvler som sto og såg ner i ei grøft. Vi var nysgjerrige, ville gjenne treffe en innfødt og få greie på åssen folk livnærte seg i detta Gudsforlatte område ta Wisconsin, så vi stoppe og gikk ut ta bilen for å prate litt med `n. Farmar`n fortælte at han syntes det var artig å se på alle gardenslanga som snodde seg rundt en an nere i grøfta. - Uff, sa je, – je liker ikke slanger! - Da er det bra du ikke var her for et par minutter sea, sa han, da var det en stor bullsnake i vægakanten her. Den slukte et par småslanger før den forsvant innover myrområdet. – Å stor var den a? spørte je. Farmar`n fortælte at den var godt over to meter lang, tjukk og brei. - Bullslangen har så diger kjeft at den ofte sluker digre jordrotter i ett jafs, sa `n, - tar gjenne skillpadder, piggsvin og ekønn og.

- Hysj, je hører raslinga ta en bullsnake tel! - Se der! Et digert, langt, tjukt, gulstripete, slangebeist snodde seg over vægen like bak bilen vår og forsvant ner i grøfta på den andre sida. - Dom liker seg her det er så vått, sa farmar`n, - hølder tel ved bekker og myrer, rensker åkar`n for mus og rotter heldigvis! – Je har en bullsnake under låven min, - hølder uthuset mitt mus og rottefritt den!

Dei eneste farlige slanga her omkring er klapperslanga, sa `n, men dom liker seg ikke akkurat her, det er for rått her, - hølder tel lenger sør, liker seg på krittsteina ved Chippewaælva, - ligger på svabærja og soler seg. Hvis di har lyst tel å se dei farlige krypa, må di nok ta en omvæg før di kjører over grensa tel Minnesota.

Vi tok ingen omvæg, såg ikke flere slanger, fortsætte mot Minneapolis gjennom frodig jordbrukslandskap. Da vi nærme oss byen vart himmal mørk og truende, og vi hørte på bilradioen at det var sendt ut tornadovarsel for områda rundt St. Paul og Minneapolis. Trafikken var tett på Interstate, mange skulle hematt etter hælja. På en bakketopp hadde vi god oversikt over dei flate maisåkera som omringer tvillingbya, og over dei svarte skyen som bølge faretruendes fram og telbars i horisonten. Vi høldt utkikk etter ”Twisters” og syntes været var spennende, litt farlig spennende liksom.

Plutselig lyste flere lygnilder opp himmal og viste oss bybebyggelsen i blaff etter blaff. Tordensmella vart hardere og høgere, - vi var midt i uværet! Langt borte såg vi en tornado, visste godt åssen den såg ut, en mørkegrå bøygd spiral, smal nederst, og breiere oppover. Den flagre fram og telbars over landskapet og kom nærmere.

Alle bila hadde stoppe, passasjera satt som fjetre og iakttok det mektige naturshowet som åpenbarte seg framafor oss. Vi såg at tornadoen nærme seg bakken lenger unna, - je tenkte at nå blir kænskje non hus ødelagt, og kænskje non menneskjer såre eller, i verste fall, drept. Vinden var så sterk at trea ved vægen bøygde seg ner mot bakken, flere bare knakk tvers av, store greiner suste rundt bilen og stormen hvinte og peip.

Bilen bak oss vart treft ta et stort tre som datt rett over den og knuste frontruta og panseret. Je skreik høgt, - jinten vart så redde at dom la seg ner på golvet i bilen. Je titte bakover og såg at passasjera der satt skrekkslagne og stirre på ødeleggelsen. Mannen hadde et kutt i panna som blødde, og dama ved sida ta tok fram et lommetørkle og tørke vekk blodet. Det såg ikke ut tel at dom var skade alvorlig, heldigvis. Så hørte vi den høge, skingrende lyden ta ”State Patrol”, - politibilen smaug seg fram mellom alle dei stillestående kjøretøya. Synet ta den var hjertelig velkømmin i denna nifse situasjon. Politibilen stoppe der det store treet hadde døtti ner, - en politimann trosse vinden og ålte seg over tel den ødelagte bilen. Passasjera der var sikkert jøtt glade for det, og vi visste at dom nok kom tel å få hjelp med å komma seg hematt.

Vi vart stående på vægen ei god stynd mens lysshowet over tvillingbya fortsætte. Tordværet fløtte seg sakte nordover, etterfølgt ta ei haglskur, - non hagl så store som snøballer dundre ned på panseret. Ove var bekymre for bulker på den nye bilen han var så stolt ta, men tvillinga syntes haglværet var spennende, - sa at dom trudde vintar`n hadde kømmi telbars att.

Men så kom regnet, - sto som en tett grå vegg framafor oss og plaske mot bilen med harde, tunge drønn. Jinten vart redde att, men faren trøste og sa at nå, da tordværet og lygnilda hadde gitt seg, var ikke regnet farlig. Je sa ingen ting, men la merke tel at grøfta fyltes ta vatn og rant som ei flomstor elv over vægen.

Da det verste var over, starte vi bilen og kjørte hemattover gjennom Minneapolis. Flere steller hadde bekker og elver flomme over, - vi plaskekjørte gjennom mange halvmeterhøge søledammer og gjennom bekken som hadde ti seg en tur over vægen ved Minnehaha Park. Det var seint på kvæld`n før vi endelig gikk inn i huset vårt.

Nyheter fortælte at tornadoen hadde trøffi bakken like utafor byen. Den hadde gjort stor skade på en campingplass med fastboende, - flere campingvogner hadde vørti løfte frå bakken og plassert flere kilometer unna. Beboera hadde søkt trygghet i en stormkjeller, men hadde miste alt dom eide. På TV fortælte dom gråtende om skrekkopplevelsen.

I lågereliggende strøk rundt byen, hadde det vørti flom slik at beboera hadde fått vatn inn i kjellera sine, og noen steller hadde folk vørti transportert bort med båt. Huset vårt sto heldigvis trygt og tørt, og etter ei stynd greide vi å legge dagens spennende og faretruende opplevelser bak oss slik at vi fekk ei rimelig god natts søvn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags