Gå til sidens hovedinnhold

Et ubehagelig møte med ei rotte og erfaringer med flere mus

Artikkelen er over 4 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En gong hadde je et aldri så lite nervøst sammenbrudd som skyltes ei rotte. Je bodde i Minneapols, hadde dårlig råd og hadde strevd og sydd overaller tel dei tre år gamle tvillingjinten mine, en i rød cordfløyel, en i blå.

Den fyste gongen plagga måtte vaskes, kaste je dom ner kjellertrappa tidlig på dagen og gikk sjøl ner om æftan. Skulle tel å legge dom i den gammaldagse vrivaskemaskin` da je såg at framsida på overalla var helt ødelagte ta store høl. Krasling på trappa, fekk meg tel å snu hue, og je fekk aue på ei diger svart rotte som satt på et trappetrinn og stirre på meg med stygge, blanke rotteauer. Da skjønte je å som hadde hendt, - den jævlige rotta hadde eti seg mætt på matrester på dei nye plagga!

Rotta pilte inn i en i en krok da je sætte i å hyleskrike. Je flaug opp trappa, sætte meg ende ner ved kjøkkenbordet og bælja og bælja. Gemalen kom hastende inn, og gjennom tårer og hikst stotre je fram å som hadde hendt. - Alle tima je hadde hatt med å klyppe tel stoffet og sitta ved symaskin` var bortkaste, det dyre tøyet je hadde sti i kø for å få kjøpt da je hadde dårlig råd, var bortkaste, bortkaste!

Gemalen trøste, sa at han skulle kjøpe nytt stoff da han fekk lønning, men je bare riste på hue og hylte at je aldri mer ville anstrenge meg ved den hælvetes maskin`! Det gjorde je ikke heller, kjøpte billige plagg tel tvillinga på salg i stormagasinnet. Heldigvis fekk dom flotte hemstrikke dresser frå syster mi i Norge like etterpå, no som vekke beundring ta alle som såg å søte og gossine jinten mine var.

Møte med en musefamilie: Tre vennepar frå Minneapolis var på hæljetur og kom fram tel hytta like før solnedgang. Det store rommet var koselig, hadde flere køyesenger, en gedigen klebersteinspeis, et stort bord med gamle stoler. - Velg soveplasser, ropte Jan. Animerte og lattermilde flaug vi rundt og ropte: - Fritt for den køya, fritt for den ved glaset, fritt for ---

Ove tok fatt i meg og sa at det var en sovaplass på hemsen. – Vi vil vel gjenne ha en plass for oss sjøl, viske han, klappe meg på rumpa og tok meg med bort tel en skakk stæga. Vi klatre opp og fekk se en stor madrass som bredde seg utover golvet under skråtaket. Men å var det som låg i det eine hjørnet på den, og å kom den merkelige, pipende lyden frå?

På ei lita såte ta stry låg det flere lyseraue musonger som ynkepeip, kraup rundt en an og over en an. Så vart vi vitne tel et slags mirakel, for der kom musemora stiltrende, såg på oss med kulerunde, svarte, engstelige auer, beit en museonge varsomt i nakkeskinnet, bar den med seg over madrassen, nedover kanten ta den, så over den vesle stripa ta månelys på golvet før a la frå seg ongen i en mørk krok. Hu kom telbars att, tok tak i den neste vesle lyseraue skapningen, gikk den samme kronglete vægen over tel kroken, så den tredje og den fjerde ongen, fremdeles med blanke redde auer som titte på oss menneskjer ved stægan. Ove og je var som fjetret, sto stille helt tel musefamilien hadde fått gjømt seg. Etter hvert stilne pipinga og det vart musestille på hemsen.

Da vi sovne i sovapåsaa våre seinere, hørte vi små, lette trinn på golvet og non aldri så svake pip et par gonger. Den store musefløttarsjauen var tydeligvis over! Gjennom gluggen titte månen ned på to elskende på en gammal madrass og strålte og litt på musefamilien i musebosoa i hjørnet.

Fra Boka: Tilfeldigheter i Krig, Fred og Kjærlighet. (2014)

I oktober 1942 er Hans og David på flukt over svenskegrensa. David forteller om turen til Hans` søster Eli: Grenselosen som fulgte Hans og meg gjennom skogen til tømmerkoia var middelaldrende, stor og sterk, rødmusset, tømmerhoggerklær og skyggelue. Han sa ikke navnet sitt og spurte ikke etter våre. Vi fulgte etter den spreke mannen, gikk forsiktig på en godt opptråkket sti langs et lite skogsvatn. – Det er mat og drekke inne, sa mannen da han låste opp døra. - Hvil dere godt for i mårra blir det slitsomt. Så fort det blir lyst må dere finne vegen inn mot grensa sjøl. Han tok fram et kart og en håndskrevet beskrivelse om ruta vi skulle ta og ga oss. - Dere er unge og sterke, så dere greier det sikkert godt uten at noen risikerer livet med å følge dere, sa han, før han ønsket oss lykke til og ei god natt.

Koia hadde jordgulv, brisker langs veggene og en svartovn. Vi turte ikke tenne ild, men tente et stearinlys som sto på et bord. Det var brød og pålegg på bordet, kaffe på en termos. Noen hadde visst at vi skulle overnatte der og hadde, på en måte, ønsket oss velkommen med mat og drikke! Vi åt!

Vi blåste fort ut lyset og la oss under skinnfeller på køyene. Jeg kjente at en salig døsighet bredde seg i kroppen, og tenkte at nå kan jeg helt sikkert sove noen timer.

Det ble stille, og både jeg og Hans sov nok en stund, men så bråvåknet vi av at noe kraslet og tasset inne i koia. Hans satte seg opp og sa: - Hva i helvete er den lyden! Jeg svarte at det sikkert bare var lyden av blader og kvister fra de store bjørketrærne utafor som landet på blikktaket. Jeg hørte vinden ule, og vi slo oss til ro med at det i hvert ikke var noen øyeblikkelig fare.

Vi la oss ned igjen, men så fort det ble stille hørte vi den samme kraslende, tassende lyden og så noen svake tripp - tripp. Det var noe som beveget seg i rommet! Månestripa kom inn gjennom gluggen akkurat da og lyste opp bordet. Da så jeg dem, to mus satt ved sida av lysestaken og spiste smulene etter brødskivene vi hadde satt til livs før vi la oss. Det var et så uvirkelig syn, - to søte, små mus hadde nesten skremt vettet av oss! Vi måtte bare le, og skrattet høgt ei stund. Så følte vi nok begge at trøttheta igjen kom sigende inn i kroppen, lot mus være mus og la oss til å sove, en tung, men urolig søvn.

Kommentarer til denne saken