Fra «kinotelefon» til hjemmekontor

ARBEIDSPLASS: - Her til lands har hjemmekontor og karantene etablert nye arbeidsformer takket være videomøter, men dette er ikke noe nytt fenomen, skriver artikkelforfatteren.

ARBEIDSPLASS: - Her til lands har hjemmekontor og karantene etablert nye arbeidsformer takket være videomøter, men dette er ikke noe nytt fenomen, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

LeserbrevSiste uka i mars 2020 ble det på global basis gjennomført 900 millioner videomøter, forteller HeltDigitalt.no. Dette er et resultat av pandemien. Her til lands har hjemmekontor og karantene etablert nye arbeidsformer takket være videomøter, men dette er ikke noe nytt fenomen. Her til lands utviklet det norske selskapet Tandberg bildetelefonen Tandberg Vision 2000 tidlig på 1990-tallet.
I tiden 1936–1940 etablerte det tyske televerket den første praktiske og offentlig benyttede bildetelefontjenesten mellom Berlin, Leipzig, Nurnberg og Hamburg. I 1961 ble et tilsvarende system innført i åtte sovjetrussiske byer. I 1950-årene utviklet det amerikanske telefonselskapet AT & T et moderne system for bildetelefon. Selskapet startet prøvedrift mellom Chicago, New York og Washington DC i første halvdel av 60-årene. I 1970-årene fulgte en videreutvikling av PICTUREPHONE. Det ble tilbudt abonnentene i BELL Systems. Tjenesten ble ingen suksess og ble lagt til side, men satsingen tilførte selskapet verdifull innsikt i brukernes behov. Flere steder i Europa og Japan ble tilsvarende system også prøvd ut.
Datateknologiens framvekst i 70-årene gjorde at man igjen så muligheter for å kunne overføre bilder hurtig via telenettet og på ny fatte interesse for bildetelefoni. Gjennombruddet hang sammen med muligheter for digital overføring i telenettene, og kom omtrent samtidig i USA og i Europa. En internasjonal televerksstandard for videokonferanser og utviklingen av avansert komprimeringsutstyr for bilder bidro sterkt til at dette skjøt fart. Finnene var først ute med å produsere utstyr i bildetelefonklasse, men bildekvaliteten var for dårlig. Og utstyret fenget ikke da firmaet Vistacom lanserte det på markedet. Internasjonalt lå Norge i tet ved utviklingen av bildetelefonen, eller videophone som den ble kalt på engelsk. Målet var ambisiøst: Bildetelefon skulle være klar til bruk for publikum i 1993. Dette målet ble ikke nådd. Først våren 1994 startet markedsføringen. Overslag gjort av daværende Telenor Forskning og Utvikling, viser at det i 1992 fant sted om lag 34 millioner møtereiser per år i Norge. En rimelig antakelse synes å være cirka 10 millioner møter per år som kunne erstattes med videokonferanser, ble det hevdet den gang. Potensialet ble anslått til 2,2 millioner videokonferanser per år. Regneeksempler viste at møter via telenettet kunne spare arbeidsgivere for milliardutgifter i kjøregodtgjørelse. Man kunne redusere lønnskostnadene for den tiden som gikk med til selve reisen, med inntil 9,4 milliarder kroner årlig, avhengig av reiselengde og om de reisende brukte bil eller fly. Antakelsene om at bruk av bildetelefon kunne redusere reise-, oppholds- og diettutgiftene var noe av årsaken til at det tidlig på 1990-tallet var stor interesse for bildetelefon. Deler av norsk næringsliv innså hva slags muligheter bruk av bildetelefon innebar. Daværende Televerket innledet et omfattende samarbeide med Aker-konsernet for å få ned selskapets samlede reiseutgifter. Aker-konsernet hadde 17.000 ansatte i selskap på fire kontinent og var en av Norges største brukere av telekommunikasjoner. Konsernets årlige reiseutgifter var 179 millioner kroner. Dette tilsvarte ett fullt passasjerfly daglig mellom Oslo og Stavanger, ifølge Aftenposten i 1994. Utviklingen av bildetelefon i Norge bygget i sin tid på konkrete prosjekt i tilknytning til fjernundervisning og kunnskapsoverføring.
Våren 1993 introduserte Statens utdanningskontor i Oppland og daværende Televerkets Forskningsinstitutt bildetelefonen Tandberg Vison 2000 for ansatte i PP-tjenesten i Oppland. Introduksjonen markerte starten på «Bildetelefon-prosjektet i Opplands pedagogisk-psykologiske tjeneste», (BINOPP). Takket være OL-utbyggingen i Oppland lå teknikken klar for slike prosjekt. PP-tjenesten i Oppland skulle i en i et drøyt års tid framover bruke BINOPP for å løse faglige spørsmål i tilknytning til sine klienter. I tillegg skulle BINOPP klarlegge hvorvidt bildetelefon kunne føre til redusert ressursbruk i fylkets PP-tjeneste. Man ønsket dessuten å avklare hvorvidt den nye teknologien kunne skape forutsetninger for nye arbeids- og samarbeidsformer. For å gjennomføre bildetelefonprosjektet i Oppland plasserte daværende Televerkets Forskningsinstitutt 47 bildetelefoner på kontorene til PP tjenesten i fylket, samt nære samarbeidspartnere. BINOPP kunne også ses på som et «technology push»-prosjekt.
I løpet av få år ble det satset betydelig for å prøve nye medier innen kunnskapsoverføring og kompetansebygging på det indre Østlandet, det vil si i Valdres i Oppland og i Trysil i Hedmark. Prosjektene ble gjennomført som videomøter, ifølge min egen hovedfagsoppgave fra «Bildetelefon og samhandlingsmønster» i medievitenskap fra Universitetet i Bergen i 1996. Ut fra det jeg kjenner til i ettertid, ble ikke denne teknologien noen omfattende suksess. I den grad det er mulig å konkludere, tyder pandemien på at nettopp videomøter kan vinne terreng som en akseptert pedagogisk arbeidsform. Slik sett representerer pandemien et viktig trinn i utviklingen og bruken av denne teknologien.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags