En kræmer, litt stopping og et taterfølje

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Syster Berit og je satt ved det store kjøkkenbordet og bytte engleglansbilder da det banke på døra. Mor mi åpne og slapp inn en merkelig mann med en stor kuffert. Han hadde hatt, lang frakk, mørkt hår og skjegg og en snodig bart under nåsan. Han la hatten på vedakassa og kom bort åt bordet.

Vi skjønte at det var en kræmer for vi hadde hatt sånt besøk før. Vi måtte rødde plass tel kufferten hass, og da han åpne løkket, stirre vi mållause på alt det spennende som åpenbarte seg. Der var det flotte knapper i alle størelser, non med perler, non digre lærknapper i bront, svart og rødt, bunter med taftsløyfer i alle farger, lyseraue, mørkeraue, blå og hvite. Sånt stoff som knitre når en rørte ved det! For en fristelse! Vi måtte tømme sparagrisa våre for å få lov tel å kjøpe ei sløyfe hår.

A mor kjøpte et par trådsneller, knappenåler og non meter med strikk som var nødvendig da underbuksestrikka våre trengte å skiftes rett som det var.

A Berit og je stirre på alle pyntebanda, non med små raue og blå blomster, på kroklisser, kammer, hårbørster, lommetørkler og små lommespeil. A mor kom på at a trengte no stoppegån tel hoson sine og kjøpte to kartonger, en med lysebront og en med mørkebront

Stopping var så nødvendig den gongen. Vi lærte å stoppe i handarbeidstima på skolen, lærte å bruke en stoppesopp og å føre nåla med gånet fram og telbars for å få tel helt perfekt reparasjon. Nå for tida veit vel radt ikke onger å en stoppesopp er for no.

Folk i grenda prate om ei jinte som hadde sagt tel lærerinna at hu ikke trengte å lære stopping, for dom hadde råd tel å kjøpe nye hosor heme hos dom. Hu var frå et pensjonat oppe på høgda, det var jo peing å tjene på sånt, under og etter krigen, da folk tok toget tel Jaren når dom skulle feriere.

Kræmar`n nikke og bukke og sa: «Tackar så mycket snelle flickor!» før han gikk att. - Han var nok en tater frå Sverige, sa mor mi.

Tater visste syster mi og je å var for på høsten og vintar`n bodde det en taterfamilie i et lite hus i Grisbingegutua bort ved stasjon`. Det var litt usælt å gå forbi det huset for det var non gutter der som ropte stygge ord tel oss, sånne som det var forbudt å si heme, sånne som begynte med F eller P og sto skrivi på gjerdet ved kooperativen og på dovegga på skolen i hoppes med tegninger ta det «unevnelige».

Tater, ja, sa mor mi, sætte seg ner og fortælte om no som hadde hendt da hu var lita og bodde i husmannsstua i Bolafør (Bortenfor).

«En kvæld da vi satt og åt kvældsgrauten hørte vi no kommers ute på gardsplassen. Vi flaug ut og fekk se et helt taterfølje, to hæsteskysser med kjerrer og my rare folk. Han far, bæstefar dår, gikk bort tel en mann som spørte om dom kunne få lov tel å overnatte på låven. Han var ikke blid da, bæstefar dår, men sa at bare dom ikke ødela no så kunne dom det.

Mor mi, ja bæstemor dår, hu var så snill og sa at kvinnfolka og onga kunne få komma inn og ligge på flatseng i stua. Han likte det ikke han far, var ikke blid nei, men tørte nok ikke å protestere, for mor mi var viljesterk og bestemt.

To kvinnfolk og to onger vart med inn der dom fekk graut og nysilt mjølk. Mor mi sa at vi måtte gjøra plass tel tateronga i sengen våre. Vi låg allerede to eller tre i hår seng, men vi la oss andføttes og lot dei små taterjinten få plass mellom oss. Mødra doms rigge seg tel på golvet på litt hælm og non tæpper. Je husser ikke om vi svav godt, men husser at je var glad for at a mor, ja bæstemor dår, var så godhjerte og snill mot tatera».

A mor sukke tungt da og sa med gråt i stemma: «Det var bare non vikur før mor mi døyde der i den husmannsstua, - 38 år var a, je var ni og hadde seks søsken, veslesyster Gunvor var bare ett år gammal!»

Google: Fra 1800-tallet har betegnelsen «tater» gjerne blitt brukt på Østlandet og i Trøndelag i nedsettende form om reisende folk med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne, som gjerne snakket gebrokkent norsk. På Sørlandet og i Telemark har også betegnelsen «fant» vært benyttet, som «splint» ble benyttet på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som både «fark» og «finn».

I Norge er det trolig omkring 5000–10 000 mennesker med tater-identitet i dag, men om man skal ta med alle som er av taterslekt må tallet trolig ti-dobles.

Taterne er en gren av romanifolket. Mange kjente kulturpersoner er av romanislekt, for eksempel musikeren Åge Aleksandersen.

A Kirsten Langbo beskriver besøk ta en kræmer på Granavollen i visa:

Halvor Billig.

Han Halvor Billig han går på bygda med diger kuffert og sæler kram.

Han prater lystig med stor og liten og svinger barten så stiv og stram.

Om folk har flust eller lite penger en handel bler det da åkke som,

For æltids finner dom no dom trenger når dom får tenjke seg ørlitt om.

Hæn legger kufferten ned på golvet og unga samler seg rundt omkring.

Med store auer og fing i munnen dom ser på ælle dei fine ting.

For der er sakser og hengelåser og kam og spile i etui,

Og notisblokker og tobakksdåser og fine innramme skjelderi.

Nei, se den sangdåsen, sier’n Sigvart. Å my omtrent skar du ha for den?

Hu Berte ønsker seg kost tel håret, og fin parfyme ta hvit syrin.

Og mor hu kjinner på silketørkler og dei er made in Germany.

Og så non pene små pynteforkler: Å du så godt om en slapp å sy.

Men nei, der tar a og legg det ner att, en får nå bruke det vett en har.

Hu kjøper tre meter strikk med høl i og så non lisser, en to tre par.

Hu kjøper svarte og hvite sneller og bukseknapper for gentlemen.

Så tar a pungen sin fram og teller, og snart så er det ikke mer i den.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags