Gå til sidens hovedinnhold

Skauen som lekeplass med mange godbiter

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fortelling

Gerd Nyland

Forfatter

En fristende og lett telgjengelig lekeplass for oss unga i grenda, var granskauen like ved bæstemorhuset. Der låg «Bærje», en diger kampestein med «trappetrinn» på sida og et djupt søkk på toppen med plass tel ei lita lekestua. Vi tok med oss mange godbiter dit og koste oss mens vi åt dom.

Tidlig på sommar`n var dei lysegrønne nye skudda på grantrea fristende, den mjuke tandre pynten smaka litt beiskt, men var mør og god å tygge på.

Granskudd var brukt som et blodrensende og styrkende middel før i tida, og saft, eller te, laga ta skudda var et slimløsende middel ved luftveisinfeksjoner og fordøyelsesplager.

Soldata tel Karl den Tolvte drakk skuddavkok for å forhindre skjørbuk da dom sloss mot Peter den store på 1700talet, og oppdageren James Cook sørge for at sjøfolka fekk alkohol og øl laga ta granskudd på dei lange sjøreisen han foretok rundt jordkloden.

Vi unga tok ofte med oss survaffel, opp på «Bærje». Dei skjøre, lysegrønne, kløverforme blada smaka syrlig, men var forfreskende, og dei hvite vakre blomma brukte vi tel pynt i lekestua og rundt konglefjøsa våre.

Rundt ”Bærje” voks det jordbær,

fine jordbær, raude jordbær,

hele væla er berre jordbær,

finn eit strå og træ dom på,

et er for gammalt, det ska få stå,

et er for grønt, det går vi ifrå,

men aille andre ska vi ta med hemmat

og leve lykkelig med sukker på!

Blåbær plukke vi i et lokk akkurat som Lillebror i visa hass Alf. (Har tellatt meg å forandre litt på den opprinnelige teksten.)

Men vi må ha en plukkekopp og den må vara stor

vi storme alle sammen inn på kjøkkenet tel a mor

a Berit fekk et mjølkespænn og a Marit fekk et krus,

a Inger fikk en mjølkekopp og `n Leif et kræmerhus,

så flaug vi opp i skauen i en glad og vilter flokk,

og a Gerd flaug aller aller sist og plukke i et lokk.

Under krigen da ekte tyggegummi ikke var å få kjøpt, var godkvae frå grantrea en vælkømmin erstatning. Den smaka beiskt med en gong, men tålmodig tygging gjorde den etter hvert mjuk, litt søt og litt god.

Kvae er treets forsvarssystem mot insekter og sopp. Av og tel er ikke det nok, og da må andre midler tas i bruk. Barkebillefeller utnytter kjønnsdrifta tel billen, - feromer, et luktestoff som barkebillehannen utskiller for å teltrekke seg hubarkebilla, blir plassert i fella. Hu lar seg lure, kryper inn og omkommer. Somme tider kan det vara så mange som 15 000 daue biller i ei felle.

Han Øystein Sunde hadde stor suksess med:

Barkebilleboogie

Så kom førtiårskrigen -yeah, yeah,

så fikk vi krimkrigen -yeah, yeah,

Så kom første verdenskrig -ååååhhhhh!

Så kom andre verdenskrig -ååååhhhhh!

Og nå har vi første store barkebillekrig!

Jeg er en barkebille i et barkebilletre,

jeg danser barkebilleboogie når jeg skal avsted,

jeg har en barkebillefelle i min barkebillehatt,

jeg danser barkebilleboogie hver barkebillenatt.

Barkebille barkebille barkebilleboogie,

Barkebille barkebille barkebille boogie.

En «godbit» som var fristende i granskauen, var maurpiss fra pinner som hadde li ei stynd i ei maurtue. Vi flække borken ta bjørkekvister, la dom på tua og stirre fascinerte på dei myriadene ta maur som med en gong samle seg på pinna og la att tisset sitt på dom. Vi sleikte i oss maururin` som ikke akkurat smaka godt! Dei aller modigste gutta tok en maur, sætte bakein` på den inn i munn` og klæmte tel sånn at pisset sprute inn, vågalt og groteskt var det!

Je syns skauen er aller penest når grana blomstrer, hannblomma er gule, - pollen fra dom kan dekke overflater på tjenn og innsjøer. Hublomma er vakrest, er rubinraue og står rett opp. Ei gran med den raue blomsterprakta er et flott skue.

Tel å begynne med er kongla raugrønne, mjuke og gode å ta i. Men dei brone, tørre kongla var tel stor glede for oss unga som var så heldige å vækse opp ved en granskau. Dom vart tel konglekuer hvis vi sætte pinnebein på dom, og så laga vi fjøs med båser ta andre kongler, småstein og måsa.

Like i nærheten ta «Bærje» vårt var det et område med bregner, ormebregner kalte vi dom.

Inn i den «urskauen» våge vi nesten aldri å sætta dei tøysko, sandalkledde, eller nakjinne føtten våre. For der kunne det vara Orm! Je såg aldri non der, men i steinrøysa like ved låg det en gong et stripete hoggormuhyre og sole seg. Hadde tenkt å ta non småsteiner for å lage gjerde rundt konglefjøset mitt, men bråsnudde og holdt meg langt unna steinura etter den opplevelsen.

Men heldigvis er det aldri orm like i nærheten ta ei maurtue; - våger den seg dit, blir`n overmanne ta horder med maur som kverker`n raskt. Hvis du blir skauvill, kan du orientere deg ved å se å maurtua ligger hen. Den er støtt på sørsida ta stubber og treer.

Det er 14 000 arter ta maur i verda, i Norge minst 70.

Han Hans Børli fortæl om en i diktet:

Rapport fra grasrota.

Jeg er en liten maur.

Det stilnes over stiene

og storkvelden tar til å skumre i skogen.

Alle vettuge gamle skogsmaurer

er for lengst vel i hus

med barnåla si - men jeg

kravler i skymmingen med griperne klare

oppover et svaiende hveingras-strå.

Skulle jo vært fint

å komme trekkende hjem til tua med ei stjerne…

Kilde: Google.

Kommentarer til denne saken