Like verdifulle, men ikke like

SIGNALER: – Tredelingen av permisjonen sender uheldige signaler fordi det i praksis blir mindre tid med barnet for mor, mener artikkelforfatteren.

SIGNALER: – Tredelingen av permisjonen sender uheldige signaler fordi det i praksis blir mindre tid med barnet for mor, mener artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDen norske permisjonsordningen er en av de rauseste i verden, skriver venstrepolitiker Melby og SVs Kaski i Dagbladet 31 oktober.

Det er på tide at mødre må slippe fedrene til. Regjeringen foreslår en tredeling av foreldrepengeperioden, med 15 uker forbeholdt mor, 15 uker forbeholdt far og en rest til fri fordeling, i likestillingens navn. Kan man være imot det? Ønsker vi ikke engasjerte fedre for våre barn?

Ut fra det vi vet om barns tilknytning og utvikling, er det første leveåret preget av sterk tilknytning til èn tilknytningsperson (oftest mor). I siste del av første leveår utvider barnet gradvis sin tilknytning til å innbefatte flere tilknytningspersoner. En endring som presser mor tidligere ut i arbeid kan forstyrre tilknytningen på et sårbart tidspunkt i barnets utvikling. Det betyr ikke at far ikke er viktig, men at tilknytningen ofte befestes på et noe senere tidspunkt i barnets liv. Jeg tror ikke det er noen som ikke ønsker involverte fedre, men å anta at far ikke evner å være involvert i sine barn om han ikke tvinges til å ta større delav permisjonen, er å sterkt undervurdere fedres betydningsfulle rolle i livene til sine barn! Menn er like viktige som kvinner selv om vi ikke er like! Man kan ikke tvinge en far til å være involvert, men en familie som ønsker en involvert far får til det, selv om det ikke er tredelt permisjon.

Norske helsemyndigheter anbefaler amming første leveår, og fullamming første 6 levemåneder. Ammingens fordeler er sterkt dokumentert. Det er store individuelle variasjoner, og en ordning som fordrer at alle skal avslutte amming samtidig, er uheldig. Arbeid er ikke noe hinder for amming, stadfester Melby, som mener mødre kan benytte seg av ammefri i arbeidstiden. For de som bor i distriktet eller av annen årsak har lang reisevei til jobb er historien en annen, og kvinner i distriktene vil presses til å ta ulønnet permisjon eller reduserte stillinger om de vil følge Helsedirektorates anbefalinger om barns helse. Er dette god distriktspolitikk? Dersom far skal kjøre barnet til og fra mors arbeidsplass for å amme flere ganger daglig undrer jeg meg også om dette kan være god miljøpolitikk, og om helsegevinsten av amming vil oppveies av ulempen ved å tilbringe deler av dagen i bilstol?

Tredelingen av permisjonen sender uheldige signaler fordi det i praksis blir mindre tid med barnet for mor. Dette skyldes at mor må begynne å ta ut sin permisjon 3 uker før termin. De fleste føder pluss/minus 3 dager knyttet til termin hvilket medfører at for de fleste vil mor ende opp med 3 uker mindre tid med barnet enn far (mer hvis hun føder etter termin, som mange førstegangsfødende gjør). I tillegg har far på mange arbeidsplasser rett på 10 dager permisjon i forbindelse med nedkomst. Samlet får mor vesentlig mindre tid med barnet. Hva slags signal er dette å sende til nybakte mødre?

I et samfunnsperspektiv er det svært viktig å erkjenne mors behov for tid og fravær fra arbeidet for å kunne muliggjøre at mødre står i fullt arbeid. Dette tjener samfunnet på totalt sett. Vi er ikke tjent med et samfunn der kvinner må velge mellom barn eller karriere. Det er et problem at mange kvinner allerede føler seg presset til å mestre alt på en gang (karriere og hjem). Den foreslåtte lovendringen presser kvinner til å velge mellom å ta ulønnet permisjon eller reduserte stillinger på bekostning av arbeidet, eller å gå tilbake i arbeid på bekostning av helse og amming. Er dette veien å gå? I Norge har vi flere kvinner i arbeid enn de fleste andre land. Det er ikke tilfeldig! Det er mulig fordi permisjonsordningen gjør det mulig. Dersom likestilling i arbeid er målet, vil denne endringen potensielt sette oss tiår tilbake, med flere kvinner i deltidsstillinger, eller ulønnet arbeid i hjemmet i perioder. Er dette god likestillingspolitikk?

Det er trist å se at debatten permisjonsordningen gjøres om til en drakamp mellom fars og mors rettigheter, når fokus bør ligge på omsorg og barnets beste. Barnets beste er individuelt. For noen familier er det helt riktig at far skal ha 15 uker, eller halve permisjonstiden, eller mer. For andre er det gode grunner til at det ikke er hensiktsmessig (som mors helse, amming, tilknytning eller praktiske forhold). Den foreslåtte endringen er med på å underkjenne foreldres evne til å finne en løsning som er god for sin familie. Familiene selv bør få valgfrihet til å finne den løsningen som er best for barnets individuelle behov og deres familiesituasjon, og ikke påtvinges en låst fordeling mellom kjønnene. Dersom det er slik at vi har et arbeidsliv og et samfunn som forskjellsbehandler kvinner fordi de i fruktbar alder tar seg tid til å føde barn og amme dem i første leveår, er det dette vi må jobbe med. Da trengs det en alvorlig holdningsendring. Isteden vil bakgrunnen for denne lovendringen fremme at dersom kvinner og menn er helt like, kan man ikke lenger forskjellsbehandle kvinner. Den tiden foreldrene investerer i sine barn i permisjonstiden har en verdi i seg selv. Mor og far er ikke helt like, men vi er like verdifulle, og det bør vi være også i arbeidslivet, uavhengig av om kvinnen tar lengre permisjon eller ikke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags