Farida – et barn til besvær

Farida

Farida

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KronikkSaken om Farida er så spennende, skremmende og forstemmende at den engasjerer mennesker i hele landet, også meg som bor vestpå med Norskehavet som nær nabo. Takk til OA som har latt meg bli bedre kjent med folk og fe i Oppland – og med historien til Farida.

I over 20 år har jeg arbeidet med barn som av forskjellige grunner ikke kan bo hjemme. Et barn er sårbar for flytting, derfor må en overføring fra hjem, beredskapshjem og fosterhjem gå over tid med besøk fram og tilbake for å gjøre endringen så skånsom som mulig for barnet. Tilknytning er noe skjørt og knuselig som en skal behandle med varsomhet. Å overlate et barn til ensomhet og isolasjon ville være et svært alvorlig feilsteg.

Hvis barnet attpåtil blir plassert i et land langt borte med krig, utrygghet og en fremmed kultur, ville noen offentlige etater helt sikkert ha grepet inn. Barnets beste står høyt i Norge. Vi er et humant og sivilisert samfunn og hva som er det beste for barnet SKAL være rettesnoren for barnevern, fylkesnemnd og alle andre som arbeider innenfor barnas sfære. Imidlertid gjelder dette åpenbart ikke alle barn. Det gjelder som vi ser ikke Farida! Her leer ikke engang Kontroll- og Konstitusjonskomiteen i Stortinget på øyenbrynet for barnet som sitter isolert i Kabul og har lekseoppgaver til skolen sin i Dokka som eneste lyspunkt i tilværelsen.

Jeg har lenge vært for en flyktningpolitikk som ikke tar imot flere mennesker enn vi kan integrere etter hvert. Jeg hadde tiltro til at våre myndigheter visste hva de gjorde når de avviste mennesker som søkte asyl. Etter hvert som jeg satte meg inn i saken om Farida, begynte jeg å stille spørsmål ved om UDI og UNE alltid vet hva de driver med. De innrømmer nå selv at de ikke alltid vet. – Det er vanskelige saker vi behandler og det er lett å trå feil, sier UNE.

Likevel viser de en arroganse uten like når de etter en høyesterettsdom som avviste deres anke etter Ting- og lagmannsrett gjør et enkeltmannsvedtak om å sende en velintegrert ni års gammel jente til et krigsherjet land hun ikke kjenner – med tvang og politieskorte. Her var verken besøk eller gjenbesøk. Her var det plutselig og endelig farvel med venner, skole, miljø. Slik handling mot et barn fra hvem som helst andre ville medført omsorgsovertakelse og straff, men ikke når det kommer fra UNE og ikke når barnet ikke er av «våre». Hun er «bare utlending», – barnet som følger med resten av vaskevannet ut over vår skinnhellige landegrense.

Kanskje det er mye å forvente at UNE skal ha kompetanse på barn med behov og rettigheter, kanskje er det rimelig at UNE tar litt feil av og til. En bør dog kunne forvente at UNE vet hva de gjør når de til eksempel fratar en velintegrert mann opphold etter hele 30 års opphold i Norge og sender ham til et land han aldri har satt sin fot i. Josof ble ruinert og fikk ødelagt helse og liv – og hva sier UNE? «- Alle kan gjøre feil.» Men det sier de ikke om Farida, jenta som sitter rotløs i Kabul med alle røtter, venner språk, – ja hele livet hun kjenner skåret over. – Ikke enda! Her er nemnda som med Josof sikker i sin sak inntil det motsatte er bevist og tragedien et faktum. Tvilen kommer anklageren UNE til gode inntil det motsatte er bevist, enten ved fullbyrdet tragedie som for Josof, eller ved domstoler som takket være Faridas støttespillere i Dokka og etter hvert hele landet skal prøve saken for nte gang til skam for våre myndigheter.

«Null flyktninger til Norge», sier Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde til media når Europa ber om dugnad for å ta imot menneskestrømmen som rømmer fra krig og forfølgelse. Det er disse null-folka som peker kursen ut for et Norge som frasier seg ansvar, kan hende også de som staker kursen for Une når de deporterer en ørliten familie med barn i sin mest sårbare alder til et fremmed land i krig og forfølgelse etter fire års lykkelig opphold i Norge.

Jeg ser at det blir stilt spørsmål ved jussen som Utlendingsnemnda har lagt til grunn for utvisningen av Farida og familien. Den blir interessant nok i neste rettsrunde om ikke UNE kjenner sin besøkelsestid og gjør om sitt fatale vedtak. Men det er barnet og ikke jussen som skal stå i fokus. Jussen skal hjelpe barnet til dets rett, – ikke brukes til å bortforklare våre forpliktelser overfor barnet. Vi skal ikke ødelegge barn p.g.a. spissfindigheter rundt «voksengreier». Vi skal heller ikke ofre barna på alteret til nullistene som er opptatt av å statuere eksempler for vår kyniske flyktningpolitikk. Barna er de svakeste iblant oss. Dem skal vi slå ring rundt med det største alvor. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags