Gå til sidens hovedinnhold

Farida, Øystein Wang og UNE

Artikkelen er over 4 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I OA den 1. august har Øystein Wang nok et innlegg om norske myndigheters (UNEs) «kyniske spill» i en sak som gjelder hvorvidt et barn (Farida) og hennes mor skal få komme tilbake til Norge etter å ha blitt returnert til hjemlandet (Afghanistan). I denne saken har både UDI og UNE forholdt seg til norsk regelverk, noe Wang kaller «juridiske spissfindigheter», «prinsipprytteri» og manglende medmenneskelighet overfor mennesker i en sårbar situasjon. Han har mistet tilliten «til en stat som kan holde på å herse slik med våre medmennesker» og mener det «begynner å bli noe Kafka-liknende over denne saken når den forsøkes løftet til høyesterettsnivå». Videre mener han at «Farida-saken er kommet helt ut av sine proporsjoner».

Etter min mening er det Wangs reaksjon på en lovlig utsendelse som er helt ute av sine proporsjoner. Det er et faktum at Farida og hennes mor ikke hadde lovlig opphold i Norge, og i likhet med mange andre som ikke velger å returnere frivillig til hjemlandet, ble de altså sendt ut med tvang. Dette kunne vært unngått hvis Faridas mor hadde tatt konsekvensen av vedtaket om ikke å få opphold i Norge og reist frivillig. Forholdene i Afghanistan ble av norske myndigheter vurdert som tilstrekkelig tilfredsstillende til at retur var akseptabelt. At forholdene ikke er som i Norge kan ikke være grunn til å gi noen opphold. Det er mange som har en liknende livssituasjon som Farida og hennes mor, men Norge kan ikke av den grunn gi beskyttelse til alle disse. Vi må ha et regelverk som praktiseres også i de tilfellene hvor det – for Wang og hans likesinnede – synes «umenneskelig». Dette ville også slå urettferdig ut for de personene som ikke er så heldige å ha en lokal støttegruppe til å fremme deres sak. Har ikke Wang tenkt på det?

Wang har en posisjon som prest i sitt lokalsamfunn og representerer dermed Den norske kirke. Han snakker om å følge demokratiske spilleregler og at «lokalsamfunn og kommunedemokrati ikke synes å spille noen rolle når statsapparatet undertrykker og overkjører». Men det kan jo ikke være slik at det er lokalsamfunnet som skal avgjøre hvem som får opphold i Norge, og hvem som skal sendes ut? Da vil det lett bli slik at vi gir opphold til de vi liker og som er sympatiske – og har lært seg den lokale dialekten! Men hva med de andre – de som ikke framstår som «ressurspersoner», og som ikke snakker flytende norsk eller har noen til å snakke for seg – de kan vi sende ut uten at noen bryr seg. Hva slags rettferdighet er dette? Som prest i Den norske kirke har Wang makt og innflytelse, og en skulle tro han hadde større kunnskaper om norsk forvaltning og norske myndigheter enn det han hittil har vist. Hans siste innlegg framstår som et krakilsk følelsesladet utbrudd uten den minste respekt for det statsapparat han selv har hatt sitt virke igjennom mange år.

Kommentarer til denne saken