Faridas julefortelling

– Faridas nettverk og tilhørighet er i Nordre Land. Det er for Farida både hennes foreldre og vi i Nordre Land kjemper, skriver støttegruppa.

– Faridas nettverk og tilhørighet er i Nordre Land. Det er for Farida både hennes foreldre og vi i Nordre Land kjemper, skriver støttegruppa. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDet er den vakreste tiden på året synges det. Advent betyr som kjent ventetid. Og vi husker alle denne ventetiden fra vi var små. Fylt av spenning og glede. Det var som om verden gikk inn i en ny tidsregning første advent. Man begynte på den tidsregningen hvor tiden sto stille og dagene var uendelig lange. Og vi ventet og lengtet. For langt der fremme var kanskje akkurat den tingen vi ønsket oss så veldig.

Så tenk igjen på at dine barneår, på spenningen og gleden og ventetiden. Men se for deg at advent er fire år og ikke omkring fire uker. For i fire år ventet Farida på å få det eneste hun ønsker seg. Nemlig å få komme tilbake til Nordre Land, til sine venner og til de menneskene som bryr seg om henne.

Nå har det ikke vært bare venting for Farida, for tre ganger har hun faktisk fått akkurat det hun ønsker seg mest. Retten har gitt henne og familien medhold, og sagt at staten tok feil. Og tre ganger har hun hatt troen på at hun skulle få komme tilbake. Men tre ganger har også det vondeste av alt skjedd. Staten har tatt fra Farida hennes gaver. Og jeg tror det er vanskelig for oss å se for oss den skuffelsen og det sinnet dette har utløst hos Farida, mor og far. Og for Farida har dette hver gang utløst en ny ventetid. Og den fjerde gangen var skuffelsen total. Faridas ønske ble avslått av retten, Kabul er et trygt nok sted å bo.

Mor Nooria og far Hafiz flyktet til Iran for å unngå straff for å ha trosset Nooryas families planer om tvangsekteskap for henne. Der bodde de i noen år og der ble Farida ble født. Farida hadde aldri vært i Afghanistan før hun ble returnert dit. Hvordan man kan returnere til et sted man aldri har vært er for mange av oss en gåte, men for staten er det helt logisk. Farida har ikke noen kulturell tilhørighet i Afghanistan, hun har ingen familie som støtter henne unntatt hennes to foreldre. Storfamilien og det tilhørende nettverket som er sikkerhetsnettet i Afghanistan finnes ikke. Hennes nettverk og tilhørighet er i Nordre Land og det er for Farida både hennes foreldre og vi i Nordre Land kjemper. For at barnet skal bli sett. For at barnet skal få bestemme over sitt eget liv.

Og vi kjenner alle historien om et annet ungt par som la ut på vandring og som ikke fikk plass i herberget. Staten har bestemt at herberget er fullt. Her er ikke plass. Ikke til Farida og familien, eller andre som trenger husly. Norge har nok med sitt. Staten er redd at dersom Farida og familien får komme tilbake så vil kanskje også Staten måtte opptre anstendig i andre saker med folk som trenger husly. Det har man ikke råd til. Men jeg vet at om jeg ba om husly til Farida og familien så ville folk i Nordre Land og over hele Norge åpne sine dører og slippe dem inn. For den kulden staten utviser er ikke det vi i støttegruppa opplever fra våre medmennesker. Tvert i mot så opplever vi at folk er varme, de bryr seg og de skjemmes over at staten de er en del av oppfører seg sånn mot folk i nød.

Jula er barnas høytid, og det å feire jul i Kabul er ikke på Faridas ønskeliste. Og vi ønsker sammen med Farida, et ønske om en stat som er villig til å se barnets beste, og som er villig til å forholde seg til FNs konvensjoner både for barn og for flyktninger. Sånn at Farida kan få komme hjem til Nordre Land.

Britt Karin Rotmo, Støttegruppa for Farida

Dokka

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags