Farida-sakens fabuleringer

Som nevnt i teksten, sendte regj. i Afghanistan brev om familien. Det er oversatt fra dari til norsk.

Som nevnt i teksten, sendte regj. i Afghanistan brev om familien. Det er oversatt fra dari til norsk. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevSelv vi som satt på aller siste benk i tingretten i fjor høst, hørte påstanden om at det er trygt med internflukt til Kabul. Utlendingsnemnda (UNE) ble bakket opp av ekspertisen fra Landinfo i vitneboksen. Det var først senere vi leste oss til at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) to og en halv måned før rettssaken i brev til regjering og Utlendingsdirektorat (UDI) sa at «internflukt til Kabul ikke lenger er mulig, på grunn av den nåværende sikkerhets-, menneskerettighets- og humanitære situasjonen». Dette visste altså UNE, men holdt det for seg selv. UNEs fabulering om at det er trygt i Kabul, får et mer alvorlig preg når vi tar med at nemnda lovet retten at relevante opplysninger ikke skulle holdes tilbake. Tingretten konkluderte da også i dommen med at «Kabul by er etter UDls kjennskap et tilgjengelig internfluktområde for søkeren, og det er mulig for søkeren å reise dit».

Selve hovedbegrunnelsen for å utvise den lille flyktningfamilien fra Dokka bygger også på fabulering. Faridas far som hadde kommet bort i trengselen under flukten til Norge, fant familien sin – og dermed kom familiens afghanske nettverk på plass, hevdet UNE.

I Afghanistan er nettverk en livsnødvendighet. Skal du søke arbeid, er nettverket til familie og klan ofte viktigere enn utdanning og kompetanse. Far, bror eller svoger bestemmer over jentene i familien og familiens overhode avgjør ekteskapsinngåelser som knytter familier og klaner sammen. Kjæresteparet som senere ble Faridas foreldre, rømte sammen fra et slikt arrangert tvangsekteskap og det var dette som var den opprinnelige grunnen for å søke asyl i Norge. Une valgte å ikke tro på historien, men ga som kjent mor Noorya og Farida opphold da de var alene «uten mannsperson». Det fulgte imidlertid en betingelse med oppholdstillatelsen: Hvis og når «samboeren» skulle dukke opp, kunne oppholdstillatelsen bli trukket tilbake. I UNEs øyne var altså Faridas far nettverket som mor og datter trengte for å reise «hjem» til Afghanistan hvor de hadde kastet vanære over storfamilien. Kjæresten som mor hadde rømt sammen med, skulle etter UNEs fabuleringer være et «sesam, sesam, lukk deg opp». Hvilken «nettverksverdi» har en ugift samboer til en afghansk alenemor i Afghanistan?

UNE bestemte åkkesom at det var godt nok – og på det grunnlaget ble barnefamilien bortvist fra Norge med tvang. Justisminister Anundsens forklaring på de mange deportasjoner av barnefamilier på denne tiden var at «det åpnet seg returmuligheter». En skranten begrunnelse for å rykke opp en ni år gammel jente fra skole og venner, særlig tatt i betraktning at også dét var fundamentert på fabuleringer, denne gang fra justisministerens munn. For det VAR ingen returmulighet, hvilket bevitnes ved at familien har sittet «værfast» i Kabul uten utkomme, skolegang eller kontakt med UNEs påståtte nettverk «hjemme i Jaghori» i over fire år. Regjeringen i Afghanistan sendte til og med brev til den norske regjering med bønn om at denne familien måtte få returnere til Norge da sikkerheten i landet var for dårlig. Det kom aldri svar tilbake fra Norge.

Nåværende justis- og innvandringsminister, Tor Mikkel Wara, mener at kraftig tilbakegang i innvandringen viser at regjeringens flyktningpolitikk har vært vellykket. Disse fabuleringene fra justisministeren gjennomskues så snart tanken slår en at utestenging av mennesker i nød selvsagt er inhumant og feilslått i en rettsstat. Likeså tvangsutsendinger av velintegrerte barnefamilier til internflukt med fare for liv og helse og en tilværelse i konstant frykt.

Norge er i konflikt med UNHCR om sikkerheten i Kabul. Der UNHCR mener at internflukt ikke lenger er mulig, mener regjeringen at det vil «bero på en individuell vurdering av alle relevante momenter i den enkelte sak». Denne pussige omskrivningen av UNHCR sine retningslinjer til det ugjenkjennelige må nødvendigvis kalles fabulering i lys av at regjeringen plikter å installere seg etter verdensorganisasjonens retningslinjer.

Norge har tilbakekalt oppholdstillatelsen fra en norsk flyktningfamilie med lovlig opphold fordi mannen som mor flyktet sammen med, fant sin datter og kjæreste igjen. Det er dette daværende justisminister kaller «returmuligheter» – en mulighet til å kvitte seg med en integrert familie for så å forsegle døren til vårt etniske ego. Farida-saken går sin evinnelige gang og snart kommer den for sin femte domstol. Dette er dessverre ingen spøk eller fabulering, men viser norsk flyktning – sjåvinisme i all sin forferdelse!

Retten skal nok en gang ta stilling til om det er trygt nok for en «afghansk familie i Kabul», – som om vår familie er en ordinær afghansk familie i Kabul. Det er den ikke! Vår «familie» er et kjærestepar som har vanæret sin klan og fått et barn utenfor ekteskap og helt utenfor Afghanske normer og i strid med islamsk lov. Det er ubegripelig at staten kan rykke opp en 9 år gammel jente som er et helnorsk resultat av oppholdet i Norge. Det er enda mer ubegripelig at vi kan holde henne isolert i Kabul på et utvisningsgrunnlag som bygger på en fabulering fra UNE, – at kjæresten som rømte med mor skal kunne være garantist for familiens sikkerhet i et Afghanistan som meget snart igjen er i hendene på Taliban.

Ketil Hindenes

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags