Gå til sidens hovedinnhold

Forbud mot å leve

Artikkelen er over 3 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter noen år i politikken har jeg laget meg et lite ordtak: “stikker du hodet ut av vinduet, må du tåle at det blåser”. Kort sagt, ytrer du deg må du tåle respons - også fra de som er dypt uenig med deg. Det til tross, et sted går det likevel en grense, og for kvaliteten på den offentlige debatten sin del er det greit å hegne om den. I det siste har vi sett to eksempler hvor en går langt over streken. Det kan vi trekke noen lærdommer av.

"Skulle gjerne hatt en hammer og tilgang til de tenna"

Mannegruppa Ottar er en av de Facebook-sidene i Norge som får mest medieoppmerksomhet. Et av innleggene som har vakt oppmerksomhet var et bilde av Lan Marie Nguyen Berg, byråd for miljø og samferdsel i Oslo, med spørsmål om hva folk som så innlegget tenkte. Trådstarteren selv skrev “forbud mot å leve” og kommentarfeltet fulgte opp med en rekke kommentarer som blant annet handlet om voldtekt. En annen var “skulle gjerne hatt en hammer og tilgang til de tenna”. Bergs partikollega Ingvild Kessel publiserte bilder av kommentarene på sin Facebook-profil, og som takk for innsatsen var det hun som ble stengt ute fra Facebook i 24 timer, ikke de som hadde skrevet kommentarene.

Det skal sies at Facebook beklaget ovenfor Kessel og at også han som la ut innlegget beklaget og kom med en kronikk i Aftenposten hvor han forklarte hva han selv tenkte mente med formuleringen “forbud mot å leve”. Det var visst ikke snakk om å ønske henne død, men tanken var at det har blitt innført så mange forbud i Oslo at det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Jeg tror heller ikke at flertallet av de rundt 60 000 medlemmene i gruppa mener det, men det skal jo ikke mye fantasi for å tolke en slik formulering som et ønske om at en annen person skal dø.

AUF-leder Mani Hussaini flyktet fra Syria som barn, og den bakgrunnen har falt mange tungt for brystet. Vel og merke blant folk som ikke ville stemt Arbeiderpartiet selv om de hadde blitt tilbudt penger for det. Nettavisen Filter Nyheter tok for seg et kommentarfelt i Facebook-gruppa Fedrelandet viktigst hvor flere ga klart uttrykk for at de ønsket Hussaini død. Innlegget ble slettet og antakeligvis hadde de bare “i kjeften”, men bare å ytre det offentlig er ille nok.

Hvorfor skal vi bry oss?

Sosiale medier styres ikke på samme måte som vanlige medier. Slik som sosiale medier som Facebook er bygd opp, kan en lett skreddersy et mediebilde som passer til sine egne meninger med minimalt av motstemmer. Det åpner for at miljøer på nettet hvor det å ønske noen voldtatt, kastet ut av landet eller liknende blir “politisk korrekt”. I valgkampen i fjor fikk Hussaini såpass mange trusler at PST ba ham om å redusere aktiviteten. Jeg har møtt nok toppolitikere til å vite at de tåler press som ville fått de fleste andre til å knekke sammen.

Nguyen Berg er inne på det samme i en kronikk i Morgenbladet: “hvis jeg hadde visst hva det ville koste, ville jeg nok takket nei”. Det er ord vi bør merke oss. Demokratiet er sterkest når vi hele tiden klarer å rekruttere folk fra hele samfunnet til politikken. Da er vi nødt til å ta kampen for et debattklima hvor folk ikke skremmes vekk, men inviteres inn. 

Kommentarer til denne saken