Tanker rundt 9. april

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger 

Det blir stadig færre av oss som husker krigsutbruddet 9. april 1940 – og kampen for frihet og uavhengighet da mange ofret livet gjennom fem lange år. Fra Vindingstad, hvor vår familie bodde den gang, kunne vi se kampene ved Bråstad – og senere tysk innmarsj i byen. Det virker derfor uvirkelig at vi nå, gjennom mange år, frivillig gir fra oss sjølråderetten over vårt eget land, gjennom en EØS-avtale som sterkt binder oss opp mot EU, som vi gjennom to folkeavstemninger har avvist å slutte oss til.

Vi hadde en gunstig handelsavtale med EU framforhandlet av Korvaldregjeringen, men den senere Brundtlandregjeringen så for seg medlemskap i EU, og som en «mellomstasjon» fikk framforhandlet EØS-avtalen i 1992. Folkeavstemningen i 1994 veltet den planen, men EØS-avtalen ble stående med de uheldige politiske bindinger som det innebar – og senere fulgte tusenvis av direktiver, forordninger og annet lovverk som gjør at vi (storting, regjering og kommuner) har mindre og mindre handlingsrom for egne og uavhengige beslutninger. Hvorfor er det slik, vil mange spørre.

Bjørn Tore Godal (AP) som var Norges handelsminister, og signerte EØS-avtalen i 1992, sier i dag (2017). «Det vi ikke ante rekkevidden av, var retningen av den politiske prosessen.» Statsminister Gro H. Brundtland uttrykte seg slik «Den mest omfattende og mest betydningsfulle økonomiske samarbeidsavtalen Norge noen gang har inngått.» Det var tydelig at en den gang var svært fokusert på å komme med i det indre marked i EU, og så nok ikke for seg den omfattende politiske utviklingen og redusert mulighet for nasjonalt sjølstyre. Til og med Barth Eide (tidligere forsvars- og utenriksminister) sier det slik i dag: «Er målestokken å kople seg til det indre markedet, er EØS rett både da og nå. Er målestokken demokrati og få mest mulig medbestemmelse, er svaret nei.»

Det ble ingen folkeavstemning om EØS, og i voteringen i Stortinget stemte 35 mot EØS (SP og SV samlet, én AP-representant og tre fra KrF.) En kunne fått markedsadgang i EU – også med en handelsavtale (jf. Sveits), men valgte EØS som i pgf. 1 og 2, pluss protokoll 35 i avtalen forplikter oss, slik at norsk lovverk og avtaler må vike for EU og EØS.

Ikke nok med det, for Stortingsflertallet i juni 2017 stemte for at EU, EØS sine bestemmelser i arbeidslivsspørsmål skulle gis forrang foran norske lover og bestemmelser. For å fullende tragedien, vedtok Stortingsflertallet nylig at vi slutter oss til EU’s energiunion, til tross for sterk motstand i befolkningen, i LO, Aps fylkesorganisasjoner, fylkesting – og halvparten av Norges ordførere. Dette gjelder frihet, uavhengighet og sjølstyre. For fire år siden feiret vi 1814, og 9. april minner oss om kampen for frihet og uavhengighet. Vi kan selvfølgelig på alle måter delta i et felles europeisk samarbeid på alle plan, men det enorme byråkratiet og maktkonsentrasjonen i Brussel er ikke svaret. Det vil uansett være et gedigent feilgrep om en tar sikte på å «radere bort» nasjonalstatene i Europa på en generasjon eller to.

Ellers viser historien at svære unioner og storriker blir uhåndterlige og faller sammen etter lengre eller kortere tid. Eksempler er Romerriket, det tysk-romerske riket, det britiske imperium, og i nyere tid Sovjetsamveldet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags