Stortinget vil 22. mars i år avgjøre om Høyre, Frp og Venstre skal få støtte til sitt arbeid med å avgi suverenitet til EUs energibyrå. Gjennom å overføre suverenitet til EUs energibyrå, tar regjeringen et avgjørende steg i å gjøre Norge til en del av EUs energiunion. EUs energiunion skal styres ut i fra et overnasjonalt regelverk, der flyten av norsk energi ikke styres etter nasjonale hensyn, men tvert i mot ut i fra EUs mål om fri flyt og likest mulig strømpris i Europa.

Å gjøre Norge til en del av EUs energiunion, er naturligvis svært upopulært. Det norske folk mister avgjørende innflytelse over energipolitikken, og folk flest risikerer på lengere sikt å få høyere strømregninger samtidig som vi risikerer at industriarbeidsplasser går tapt. Derfor ønsker Høyre, Frp og Venstre minst mulig debatt om suverenitetsoverføringen til EU. Som et ledd i å dempe debatten, har Arbeiderpartiet bedt regjeringen om å gi såkalte «garantier» om EUs energibyrå. Dette velger Arbeiderpartiet å gjøre, vel vitende om at regjeringen ikke kan gi noen slike garantier.

Vi har mer enn nok erfaring med EU og EØS-avtalen til å slå fast at lovnader eller såkalte garantier fra EUs ledere eller EU-tilhengerne i Norge ikke er mye verdt den dagen EU bestemmer seg for å lage nye regler, eller endrer sin egen tolkning av sine egne regler. Før Norge undertegnet EØS-avtalen, ble det gitt en rekke løfter om hva EØS-avtalen ikke kunne påvirke: Norske arbeidslivsregler ville ikke bli overkjørt av EUs regler. Viktige distriktspolitiske tiltak som differensiert arbeidsgiveravgift ville ikke bli overstyrt. Konsesjonslov og hjemfallsretten til norsk vannkraft ville ikke kunne bli oversett. Norsk alkohollovgivning ville ikke bli overkjørt. Alle disse løftene har senere vist seg verdiløse, uten at noen har tatt ansvar eller på noen måte beklaget dette. Av LOs 15 krav for å kunne støtte EØS-avtalen kan i beste fall kun to til tre av dem i etterkant sies å være innfridd.

Norge er en av verdens største eksportører av energi. Som selger har vi ofte grunnleggende andre interesser enn EU som kjøper. Nasjonal kontroll over norsk strøm og gass, og klok og langsiktig regulering av denne, har gitt og gir norsk industri et avgjørende konkurransefortrinn. Det er åpenbart i EUs interesse å få mer makt over infrastrukturen til norsk energi. Det er like åpenbart at det ikke er i norsk interesse at vi lar EU regulere Norge inn i sitt system.

Under debatten om EØS-avtalen, var både Høyre og Arbeiderpartiet tydelige på at vetoretten var til for å brukes. At Norge uansett ville ha en reell rett og mulighet til å si nei til EUs regler og nye ordninger, var også et sentralt argument mot en folkeavstemning om EØS-avtalen. Hvis ikke Norge kan bruke vetoretten til å si nei til EUs energibyrå, når skal vi da bruke den? Var også lovnadene om reell vetorett et løfte som viste seg å kunne brytes?