Arvesølv eller verdensarv?

:illustrasjonsbilde

:illustrasjonsbilde

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Stortinget behandler i disse dager Norges tilknytning til EUs energiunion og tredje energimarkedsdirektiv. En omfattende avtale, hvor ACER har fått ufortjent mye oppmerksomhet. Noen mener det handler om å gi bort råderetten over «arvesølvet» vårt (vannkrafta) til EU. Noen mener også at saken handler om å avgi norsk suverenitet, og at Stortinget derfor må si nei til europeisk samarbeid på kraftmarkedet.

Det mener ikke Venstre. For oss er det viktigste at norsk kraft kan bidra til å kutte klimagassutslippene i Europa, samtidig som vi sikrer oss adgang til et voksende eksportmarked og et stabilt krafttilbud her hjemme. Uten at vi gir slipp på eierskap og myndighet i Norge.

I valgkampen besøkte jeg flere kraftkrevende industribedrifter. Det viktigste budskapet fra dem var å ikke skape usikkerhet om EØS-avtalen. Tilgang til det europeiske markedet ble altså fremhevet som det aller viktigste. Sett i lys av dette, er det verdt det for Norge, Europa og klimaet at Norge setter EØS-avtalen på spill – ved å stille oss utenfor et EU-direktiv som i all hovedsak handler om en bedre regulert handel med best mulig kraft – som ACER er?

I Norge er vi så heldige at vi sitter på en fantastisk ressurs: utslippsfri og regulerbar vannkraft. Med utbygging av sol og vind i Europa blir denne kraften stadig mer verdifull. Vår regulerbare vannkraft suppleres i perioder med importert energi når forholdene er optimale og fornybarproduksjonen er større enn forbruket i EU. Dette samarbeidet er viktig for å nå de ambisiøse klimamålene Norge og EU har satt seg.

Tyskland og andre land i EU skal fase ut og avvikle kull som kraftkilde de neste tiårene. Norge og Norden står klart med et fornybart batteri som store deler av vårt kontinent kan få glede av i form av lavere utslipp, mens Norge får mer igjen i norske kommunekasser og statskassa. Det er vi som «tar» Europa. Ikke omvendt.

Spørsmålet vi må stille oss er om vannkraften vår først og fremst skal være gammelt arvesølv som vi kan pusse på og kanskje ta frem når vi får fint besøk, eller om det kan utvikles til et grønt gullkort for Europa og kloden vi er en del av? Jeg mener svaret er begge deler. Norsk vannkraft er både arvesølvet vårt og et potensielt gullkort i ett.

Fremst i hylekoret mot ACER står Senterpartiet. Partiet som i 1990 gikk i bresjen med energiminister Eivind Reiten for å deregulere kraftmarkedene, skille kraftprodusent og nettselskap, bygge kabler for kraftutveksling i Norden og sikre felles regler og tilgang til markedene – i Norge og Norden.

En generasjon etter en av de største felles nordiske suksesser ble skapt, er endelig landene i EU klare for å gjøre det samme. De vil regulere krafthandel som vi gjør i Norge og Norden. Da går Senterpartiet imot. Fordi de synes Norge skal være oss selv nok, og at alt skal være som før. Det er en dårlig tilnærming til det internasjonale samarbeidet vi trenger mer av, og en oppskrift på å mislykkes i klimakampen.

Både for Norge og for EU vil det være et dramatisk nei dersom et flertall i Stortinget sier si nei til EUs tredje energimarkedspakke. Det ene er at vi da vil si nei til mange direktiv, og slik sette hel EØS-avtalen i spill. Det andre er at vi uansett ikke vil ha en avtale med EU om å utveksle vår fornybare kraft, da tidligere avtaler opphører når de nye direktivene trer i kraft.

For de 173 vannkraftkommunene i Norge vil et nei ha store konsekvenser. Både for Norge og EU vil det ha miljømessige og økonomiske konsekvenser, som ingen per i dag har oversikt over. Det vil rett og slett være helt uansvarlig å sette oss i en slik situasjon.

En innlemmelse av direktivet i sin helhet vil ikke føre til salg av «arvesølvet», slik enkelte hevder. Over 90 prosent av norsk kraftproduksjon er offentlig eid. Kommunene, fylkene og staten eier nesten all vannkraft. Slik vil det fortsette å være. Alle utenlandskabler er eid av offentlige, norske aktører.

Norske myndigheter skal fortsatt avgjøre konsesjoner til produksjonsanlegg, strømnett og utenlandskabler.

Et harmonisert regelverk med EU for handel med kraft i og mellom land gir ikke EU råderett over norske naturressurser. Men vi har i Norge skapt en arv som er større enn oss selv. Nå er tida moden for å la flere få del i den. Rett og slett en verdensarv, vel verdt å si ja til. Ikke minst på vegne av neste generasjon.

"Norsk vannkraft er både arvesølvet vårt og et potensielt gullkort i ett.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken