Skarven i Dokkadeltaet

Av
DEL

LeserbrevArnt Orskaug har hørt på Friluftsmagasinet lørdag 21. juli, og skriver i et leserinnlegg at Trond Øigarden der uttalte seg om skarven i Dokkadeltaet. Dette stemmer ikke, det var daglig leder i Dokkadeltaet Våtmarkssenter Magnus Nygård som uttalte seg om skarv i Randsfjorden. Øigarden nevnte aldri skarven, og heller ikke ble Norsk Ornitologisk Forening nevnt i programmet. De som deltok i programmet var alle tre ansatte ved Dokkadeltaet Våtmarkssenter, og fagpersoner innen biologi. Fokus for programmet var sommeråpent Våtmarkssenteret, Dokkadeltaet naturreservat, ringmerking av fugl og våtmarkssenterets portefølje. Skarv var ikke i fokus. Likevel utaler Orskaug seg negativt i sitt innlegg basert på en setning i programmet, et program som sprer friluftsglede og skal stimulerer til å få flere ut i vår vakre natur. Det er beklagelig.

De fleste storskarvene som observeres i innlandet er antagelig av underarten mellomskarv (Phalacrocorax carbo sinensis). Dette er en fugl som er naturlig forekommende i Europa. Etter fredning har den økt i antall og også spredt seg nordover. Den etablerte seg som hekkefugl i Norge første gang i 1996. Etableringen og spredningen er å anse som naturlig. Orskaug sammenligner skarven med minken. Dette er ikke relevant, da minken er en Nordamerikansk art som er innført til pelsdyroppdrett og har spredd seg etter rømning fra minkfarmer. Orskaug beskriver skarven som «fiskepredator» og «verre enn minken etter fisk». Nå er det slik at noen fugler spiser frø, noen spiser insekter, noen spiser mus og noen spiser fisk. Skarven spiser som kjent fisk, og det er ingen grunn til å fremstille det på en negativ måte, slik er naturen.

Når det gjelder Randsfjorden, har det der blitt drevet et omfattende kultiveringsfiske. Sikbestanden i Randsfjorden har hatt en lang tids utnyttelse som matfisk. Da dette opphørte ble siken raskt svært tallrik, stagnerte i vekst og mer utsatt for parasitter. Den ble infisert med gjeddemark, en parasitt med gjedde som vert. Gjedda i Randsfjorden er utsatt av mennesker. I perioden 2007-2016 ble det tatt ut 250 tonn sik, og det meste er brukt til pelsdyrfôr, hundemat, reveåte, og noe er levert til avfallsdeponi. Dette fisket finansieres med offentlige midler. Den omfattende utfiskingen har gitt positive resultater, og i 2017 ble noe av siken foredlet til menneskemat. Fra analyser av gulpeboller (NINA og Høgskolen i Innlandet) fra Hunderfossen/Lågendeltaet høsten 2017 vet vi at skarven fortrinnsvis fanger de fiskeartene det er mye av, slik som sik, lake og mort. Ørret og harr var det lite av i gulpebollene som ble undersøkt. Fra Randsfjorden har Randsfjordmuseet fått undersøkt mageinnholdet fra skarv druknet i ruse som brukes til sikfangst. Ni av elleve skarver hadde sik i magen, mens det i de to siste antagelig var abbor. Utfra denne kunnskapen kan en økning utover dagens 15-20 skarv i Dokkadeltaet umulig være et problem, snarere tvert imot.

Skarven opptrer i store antall der det er mye fisk, slik som Lågendeltaet og Strondafjorden. De fiskeartene skarven hovedsakelig fanger brukes i svært liten grad til menneskeføde. Næringstrekket av skarv til innlandet i august-oktober er dermed ikke i konflikt hverken med sportsfiske eller næringsfiske. Endringer i naturen vil alltid forekomme. Noen endringer er naturlige og noen er menneskeskapte. Storskarv, av underarten mellomskarv, er naturlig hjemmehørende i Europa og kommer dermed i den første gruppen. Det har ikke kommet på bordet noen vektige argumenter for at mellomskarven bør bekjempes, og vi i Dokkadeltaet Våtmarkssenter er i dag ikke bekymret for dens tilstedeværelse i Dokkadeltaet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags