De andre, som aldri fant opp maskinene

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

KRONIKKDe andre. De som aldri fant opp maskinene, romskipene eller skyskraperne, men som allikevel vet alt som er å vite. Deres visdom har blitt perfeksjonert gjennom millioner av år, deres skarpe instinkter farer gjennom dem som tykk olje. De kan fly titusener av mil og allikevel finne hjem til de samme kvadratmeterne som utgjør deres revir om sommeren. De kan velge ut akkurat det gresset som er næringsrikt og unngå å spise de giftige plantene. Laksen fødes, drar ut i de store hav, for så å komme tilbake til akkurat den samme elven som de ble født i. De finner fram gjennom enorme kubikkmeter sjø, gjennom enorme avstander finner de fram til sitt fødested for å gyte og dø.

De andre. Vi maser om hva godhet er, hva kjærlighet er, men da sier jeg: Lytt til de andre. Min retriever er en sol av svart pels. Gud hjelpe meg for en skapning denne hunden er. Hun har ikke ett tusendel aggresjon i seg. Han logrer for alle. Elsker alle. Kommer det tyver og bryter seg inn ønsker hun dem velkommen og er henrykt for å få besøk, en mulighet for å bli klappet. Hun stiller seg alltid opp to centimeter fra knærne mine når jeg sitter i sofaen og ser på fjernsyn. Der står hun og ser på meg med disse øynene av edelsten, sort Onyx, et trist og samtidig trøstende blikk man kan se seg vill i og aldri komme ut. Hun er ladet med kjærlighet. Klapp meg, sier hun hele tiden, klapp meg så du kan elske deg selv litt mer, så du kan forstå litt mer hva nåde er.

De andre. De er klokere enn oss, mer stødige og trygge på seg selv. Katten min er en slave som er kjøpt fri og som har bestemt seg for å aldri mer la seg kue, la seg bestemme over. Den er og er ikke min. Den blir aldri helt tam, vil aldri elske meg fullt og helt. Har alltid et øye på utgangsdøren. For den har disse voldsomme instinktene i seg, og disse kvessede knivene i potene. Den er et rovdyr. En liten tiger, en liten løve. Om sommeren kommer den med små fugler og dyr den har slått direkte inn i himmelriket med ett slag med poten og klørne. Katten hører alt. Den kan høre smågnagere som kommuniserer med ultralyd. Et rovdyr. Man blir aldri helt klok på katten. Den har et janusansikt, den ene siden et barns ansikt som vil synges i søvn, den andre siden ansiktet til en kaldblodig massemorder.

De andre. Og oss. Vi er sadister, elsker å plage de andre, trives med å torturere dem og gi dem en langsom, pinefull død. Torturister, sadister, psykopater, voldsmenn, ravende gale idioter. Der har du menneskeheten. Min kone sa til meg at man kunne fortelle hvor godt et menneske er ved å se hvordan mennesket behandler dyrene. Beklageligvis er ikke dette sant. Hitler elsket dyr, han behandlet dyr langt bedre enn mennesker.

Alle metodene vi har funnet opp for å drepe og plage dyr pinefullt og langsomt. Vi er ekstremt kreative med hensyn til bruk av vold. Musefeller som treffer i magen, slik at dyret kan ligge og sprelle i flere timer før det endelig får fred. Revesaks skyter metalltenner inn i dyrets pote. Reven forsøker å rive seg løs fullstendig paralysert av smerte og fortvilelse, men dette gjør bare enda mer skade. Beverfeller, lagt nede i en bekk, beveren svømmer inn i fellen og fellen skyter seg inn i beverens hals. Som regel drukner den. Hvis den er heldig dør den momentant.

Tyrefekting, en kamp på liv og død, der oksen får stadig flere spyd inn i kjøttet, med stadig mer smerte. Ideelt sett skal tyren stikkes direkte i hjertet, slik at den dør raskt. Men så skjer sjelden, tyren blir tirret til å bevege seg mot venstre og høyre slik at sverdet ved hjelp av oksens bevegelser skjærer opp lunger, hjerte og andre indre organer, helt til dyret dør av skadene.

Jørgen Stueland

Jørgen Stueland

Pelsdyroppdrett. Minkene blir holdt innesperret i nettingbur på ikke mer enn ¼ kvadratmeter. I buret er det en liten kasse, litt halm og en «leke», dvs. et plastrør. Det er ikke to mink som holdes i dette buret, det er to. Dette er hele verden for minkene, de får bare kjenne metallbur mot potene, aldri løpe over engen, aldri jakte på mat, aldri legge seg og sove inn under en sten. Hele minkens verden, fra fødsel til død, er å vugge fram og tilbake i et bitte lite bur, for så å bli drept, slik at pene mennesker kan få seg pene pelskåper. Og dette skjer i Norge. I dag.

Sauene vi holder oss med. Hver eneste vår føder en sau en eller flere lam. Hver eneste sommer mottar lammene kjærlighet og melk og lykke fra sin mor, og mor mottar lykke og glede fra sine barn. Hver eneste høst tas barna fra mor, får et kakk i skallen, flås og slaktes slik at vi kan få spise fårikål og pinnekjøtt.

Tenk om denne sauemoren har sjel, har følelser, evnen til å gråte, evnen til å savne, evnen til å bli traumatisert. Hvert eneste år forsøker hun å lage seg en familie, hvert eneste år blir barna brått tatt fra henne. Ser man inn i øynene på en sau ser man inn i et univers av sorg og oppgitthet.

Og hvordan vi kuer og plager våre kjæledyr. Lar dem være uten mat i dagevis, løfter dem opp av bakken og slenger dem ned igjen, påfører dem brukne ribben og poter. Hvordan vi stenger dem inne i små, mørke rom, lar dem omkomme i en overopphetet bil mens vi sitter inne på Ikea og spiser våre svenske kjøttboller. Hvordan vi drukner kattunger, slår i hjel katter og slenger dem inn i en tilfeldig miljøstasjon. Forskning viser at mellom 10 og 150 arter forsvinner hvert år på grunn av menneskehetens mishandling av jorden. Og jeg kunne bare fortsatt og fortsatt, boken om oss og de andre kan skrives i bind etter bind, uendelig.

Det er ingen grenser for oss. Vi eier ingen skam. Måten vi behandler våre dyr på forteller en historie om menneskehetens uendelige mangel på anstendighet og evne til medlidenhet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags