«Bare en drosjesjåfør»

Bildetekst Bildetekst

Bildetekst Bildetekst

Av
DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

SUPERTILBUD: Alt digitalt innhold i OA til kun 5 kroner for 5 uker!

Meninger 

Jeg har lyst til å fortelle noen episoder fra taxiyrket som kan si litt om hva jobben kan innebære, og også kanskje forsvare taxinæringen litt i disse dager. Først vil jeg bare si at konkurranse er aldri dumt – dette dreier seg ikke om det.

Jeg har ikke kjørt drosje på noen år nå, men jeg var ansatt som sjåfør i 13 år og rakk å oppleve en god del. Jeg likte jobben og synes mennesker er spennende, ellers hadde jeg funnet noe annet å gjøre.

Jeg kan jo først fortelle en liten episode fra en av mine første turer: Jeg skulle kjøre en kort tur i byen i et område som var vanskelig å bli kjent i. Da vi ankom adressen fikk jeg så øra flagret med påfølgende trussel om å bli anmeldt for svindel fordi jeg hadde kjørt altfor langt. Hvorfor ingen sa noe i løpet av turen, vet jeg ikke. Da jeg kom tilbake til han som hadde testet meg på «Kjentmannsprøva», sier han:» Hadde du kjørt den vegen de ville, kunne du kanskje spart de for 50 øre»! Ja, ja.

Så var det han som satt i rullestol og skulle hjem igjen til Hadeland fra sykehuset. Rekvisisjonen sa navn og Gran. Gran er et vidt begrep, og siden taushetsplikten er som den er, så hadde ingen lov å fortelle meg at mannen var dement. Turen gikk til Gran, og jeg kjørte innom et aldershjem for å spørre om de kjente mannen, men nei- det gjorde de ikke. Så bar det til en annen institusjon som visste hvor han bodde, så jeg reiste hjem til mannen. Ingen hadde fortalt hans kone at mannen var på tur hjem, så hun ble livredd da hun så en minibuss komme, og gjemte seg så vi ikke kom inn og huset så helt tomt ut. Da fant jeg etter hvert enda et aldershjem som kunne fortelle at de kjente både han og kona – de tok han inn og skulle gi beskjed til kona så han kunne få komme hjem.

En dag skulle jeg hente en syk, gammel mann som skulle på sykehuset. Da jeg og noen pårørende fikk han ut til drosjen, sank han om i snøen og døde. Jeg forsøkte oppliving mens de andre ringte etter sykebil. Ingen ting nyttet, og jeg måtte bare kondolere familien og reise hjem. Jeg tok meg et par timer fri for å komme til hektene.

Så var det dette med den fete lønna til taxisjåførene! Jeg vet at takstene har gått opp, men det har også andre lønninger gjort. Husker ei nattevakt jeg hadde. Da hadde jeg vakt fra kvelden til neste morgen og kjørte inn kr 119,-! Av dette skulle jeg ha 40 prosent – før skatt!

Så kom sommeren og folk begynte mye mer å gå, enn hva som skjer på vinterstid. Sjukehusene og andre ting holder mindre aktivitet, skolekjøringa er borte osv. Da kunne vi sitte og jobbe for f.eks. 12,50 – i timen- før skatt. Dette er ikke historier fra førkrigsåra!

Jeg forstår at noen kan synes en taxitur er dyr, men ikke mange vet at en sjåfør kan kanskje sitte både en og to timer før neste tur kommer, og da kanskje kjøre en tur tvers gjennom byen fra en butikk til et hjem i nærheten, og så komme bakerst i køa for å vente i nye timer på neste tur.

Så kom turen til Buskerud med en gjeng med voksne mennesker som var ute på noe i forbindelse med jobb. Viftereima på bussen røyk, og dette var ute på bygda, uten mobil eller annen kontakt med omverdenen. Så mye kjeft har jeg nok aldri fått på en drosjetur. Hvorfor kunne jeg ikke skifte viftereim på bussen min selv? Hvorfor var ikke det en del av utdannelsen som sjåfør? Og mange andre mer eller mindre lure kommentarer som en bare må forholde seg til – for slik er det bare å være drosjesjåfør.

Jeg var ofte glad for at jeg hadde jobbet i flere andre serviceyrker før jeg startet å kjøre drosje, der jeg f.eks. hadde opplevd å få fullt hue av kjeft fordi det ble snøstorm og jeg ikke hadde fått dagens avis til disken- eller da jeg fikk fullt av kjeft fordi toget av forsinket – eller hvorfor i alle dager vi trengte mat, vi som jobbet med service når noen ikke hadde kommet seg ut såpass tidlig at de kunne vente på en tjeneste i 5 minutter osv. Vi mennesker er interessante!

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Så var det ungen i rullestol som fikk epileptisk anfall inne i minibussen. Pga taushetsplikten, hadde ingen fortalt at dette kunne skje. Jeg så barnet ble sjuk, men visste ikke hva som skjedde i første omgang. Da jeg kom hjem med barnet og fortalte hva som hadde skjedd, ble mora veldig overrasket» Vi har fått beskjed på skolen at dere er alle sammen skolert i å takle dette». Ja, ja ...

Slike ting opplevde vi mye av med skolekjøring. Ingen hadde lov å fortelle noe, og ingen hadde lov å spørre --- og ingen hadde nytte av den taushetsplikten. Den kunne bare gjøre fullt av ugagn.

Så var det han som skulle hjem fra sjukehuset som satt i rullestol. Han skulle gjennom snøen, opp ei glatt trapp der kona satt og ventet. Vel inne, ble mannen veldig sjuk og fikk hjerteproblemer. Han hadde «nitro» i lomma, og vi ga han det. Da sykepleien kom, fikk jeg kjeft fordi nitro var det verste jeg kunne gikk han i den situasjonen. Så da så........ Jeg fortalte episoden på ambulansekontoret dagen etter, og de kunne fortelle at dette kunne de fortalt meg at ville skje på turen, men pga. taushetsplikten, så hadde de ikke lov å si noe!!! Så da så.....

Helger og kvelder var alltid en opplevelse av mennesker som ikke forsto hvorfor de ikke sto først i køa, og hvorfor de skulle betale særlig mye for en tjeneste i helgen, midt på natta. Den tida på døgnet da alle andre har store helg/ nattillegg. Litt merkelig etter at man kanskje har brukt hundrevis av kroner på fest, men helst ikke skal betale noe særlig for å komme trygt hjem.

To små episoder som sier litt om folks syn på drosjesjåfører: Jeg kjørte en gang den 1. mai hvorpå passasjeren ser på meg og sier:» Dette er en fin dag. Alle har fri!» Og så var det hun jeg hentet på hålkeføre som kunne fortelle meg at: « Der jeg bor, kan en ikke kjøre bil i dag, så jeg ringte etter drosje!» Hurra for drosjene, sier nå jeg – og vi kom fram!

Hva med den gangen vi plukket ned en som ble reddet i siste liten i naborommet til drosjene – han hadde hengt seg og ønsket egentlig å bli funnet.

Eller å forstå hvem av alle som sitter i bilen og sier de vil ta sitt egnet liv – hvem mener alvor og så ringe politiet som kan fortelle at vedkommende faktisk var alvorlig suicidal og ble innlagt, eller han som ble plukket opp langs vegen som verken ambulanse eller politi trodde at var sjuk – de trodde han bare var full, men som heldigvis overlevde. «Forestillingen» var et infarkt. Slike «småting» opplever en som taxisjåfør siden man stadig er ute blant folk.

Hvor mange ganger jeg kjørte mennesker hjem fra sykehuset som hadde fått beskjed av leger og sykepleiere at turen var gratis, uten egenandel, har jeg ikke noe tall på. Og hvor mange ganger folk ble fortvilet fordi de likevel måtte betale, husker jeg ikke. Da jeg kjørte, var ordningen med rekvisisjoner annerledes enn i dag, så vi måtte be leger, tannleger, fysioterapeuter osv., om underskrift, hvilket medførte en god del lite hyggelige opplevelser av folk som hadde det mer travelt og var mer viktige enn oss som kjørte. Selvfølgelig gjaldt det bare fåtallet! Alle steder er mesteparten av folk koselige!

Flere ganger hjalp vi folk med å få sine rettigheter med offentlig transport fordi ingen i systemet hadde fortalt hva de hadde krav på. En dame kunne fortelle meg at hun spurte sin kamerat som jobbet i systemet, hvorfor de ikke fortalte folks rettigheter. « Vi har ikke lov – penger skal spares»! Ja, ja – er det drosjenæringa eller andre som trenger litt holdningsendringer? Men det var den gang ...

Den tiden jeg kjørte, fikk vi betalt for venting ved institusjoner mens folk kom til og fra drosjen, men det ble det slutt på. Konsekvensen så jeg noe av en gang jeg skulle ha drosje selv. Jeg ble hentet på et sykehus og drosjen skulle hente en eldre mann på et annet sykehus til samme bilen. Denne mannen hadde ikke fått noe papirer av sykehuset så sjåføren måtte inn og ordne dette. Mannen var gammel og syk og forsto ikke hva som trengtes – selvfølgelig. Dette tok ca. 30 minutter – en tid som sjåføren ikke fikk en eneste krone for – bare gratisarbeid. Hvem andre ville gjort en slik jobb?

Ofte ser det ut som det blir sett på som en menneskerett å få taxi hjem, men man skal helst betale minst mulig til de som jobber i næringa. Andre tjenester betaler vi gladelig hundrevis av kroner for å få utført, men akkurat skyssen hjem, skal helst noen utføre for knapper og glansbilder, og da skal bilen helst være nyvasket, god å sitte i, varm, komme fram over alt og det skal koste så lite som overhodet mulig!!

Tenk på hva vi betaler for servicetjenester, håndverkere, bistand av diverse, reparasjon på bilen, terapeuter, konsulenttjenester, mat i butikken, en middag ute osv. osv. – så hvorfor skal de ikke ha ordentlig lønn, de som sitter vakt, kjører natt og dag på all slags føre, kjører mennesker som er i alle sags forfatninger osv. osv.?

Dette er ikke noe klagesang fra min side – jeg likte jobben og lærte masse om både meg selv og andre. Men jeg hadde nok ønsket at jobben som taxisjåførene utfører, hadde blitt satt litt mer pris på i mange situasjoner. Selv har jeg ikke kjørt på mange år nå, men jeg har respekt for dem som utfører jobben og fortsetter i år etter år i denne tjenesten!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags