Det store «vi» – en slags trøst

PERSPEKTIV: - Vi vet at vi ikke bare kan være oss selv nok, vi er ikke nasjonalister. Vi tror på internasjonal solidaritet og det store «vi», skriver .Anne E. Thoresen.

PERSPEKTIV: - Vi vet at vi ikke bare kan være oss selv nok, vi er ikke nasjonalister. Vi tror på internasjonal solidaritet og det store «vi», skriver .Anne E. Thoresen. Foto:

Av
DEL

LeserbrevVi har lagt bak oss noen surrealistiske uker og måneder, vi har vært ualminnelig mye hjemme de aller fleste av oss. Noen har stått i frontlinjen og har beskyttet oss alle. Det er vi svært takknemlige for, de har gjort en fantastisk og svært tydelig jobb. Vi har klappet og heiet, og vi har fått kjenne på verdien av alle sin innsats. Vi er kronisk varme om hjertet.

Vi vet at det er mange som er på jobb for fellesskapet, noen syns ikke så godt heller – og vi blir innimellom oppgitt over at noen bruker denne tida på å sette folk opp mot hverandre. Men, vi sparer oss for å kommentere det for mye, vi synes egentlig litt synd på dem som ikke har noe annet å bidra med enn sånt tullball.

Vi som er så privilegerte at vi har fått beholde jobben gjennom denne perioden, vi kan iblant våkne om natta badet i svette og tenke på dem som ikke har mat i kjøleskapet sitt eller kan betale husleia. Vi tenker på dem som ikke har familie som kan hjelpe til over kneika. Vi er bekymret for de barna som lever i fattigdom fra før, og hvordan de har det nå. Vi blir redde når vi tenker på barn som blir utsatt for vold og overgrep fra sine nærmeste, og at det ikke er noen der til å gripe inn.

Vi har fått litt lettere for å gråte, og har blitt rørt av utrolig mange små og store ting som folk har bidratt med.

Vi har brukt pengene våre. Vi har handlet lokalt, spist fryktelig mye god mat, og vi har drukket litt for mye vin. Vi har nok dessverre også trent for lite og vi har blitt litt mer lubne, for å si det på den måten.
Vi har sett mye på tv, veldig mye. Vi tror faktisk vi har sett det meste som er å se nå.

Vi er lei tv. Vi vil på fotballkamp, teater og konserter sammen med andre og skape begeistring. Vi lurer innimellom på hvordan begeistring egentlig blir etter dette? Vi vet jo ikke helt ennå hvordan vi skal være sammen slik at folk føler seg trygge. Opplevelsene skapes gjennom dynamikken mellom utøvere og publikum, vi trenger klappingen, syngingen og tilropene.

Vi har støttet kultur og idrett på nett, og vi har heiet på alle de fine folka som har laget mange oppmuntrende ting vi har hatt stor glede av. Vi har vippset kronikker hit og dit, kjøpt billetter og stabler med virtuelle vafler.
Vi har støttet innsamlingsaksjoner til de som trenger det aller mest, og vi har ledd av dorullhamstring. Og litt av hermetisert spagetti. Vi boikotter forresten Joika-kaker som vi ikke har spist på minst 25 år, men som vi er helt enige i at trenger et nytt og ikke-diskriminerende produktnavn. Vi er stolte av våre etniske minoriteter, vi skal respektere dem.

Vi som ikke har blitt syke i denne perioden er faktisk friskere enn ellers på mange måter, vi har blitt mer sårbare på noen områder, men det tenker vi at vi kanskje hadde bruk for? Vi bekymrer oss for ettervirkningene både for oss som har det godt, men særlig for de unge som kan komme til å måtte betale dyrt i årene som kommer. Vi må gjøre mer for å forhindre arbeidsløshet og for å forhindre økende ulikheter, det er gift for samfunnet vårt.

Vi har selvsagt ikke vært hos frisøren, vi begynner sant å si å bli vant til korona-sveisen, men vi har bestilt time med full pakke.
Vi skal ikke på ferie i år, og vi kommer ikke til å sutre over det.
Vi har ikke hytte, så vi skal rydde i huset og plante i hagen. Vi har planer om å pusse opp hjemmekontoret som vi tror delvis er en ordning som har kommet for å bli. Vi skal gjennom sommeren reise regionen rundt og støtte våre reiselivsaktører, spise enda flere lokalproduserte delikatesser og vi skal seriøst vurdere å bade i Eina-fjorden.
Vi skal jobbe på dugnad for lokalsamfunnet, vi skal stille opp slik at barn, unge og voksne har et godt fellesskap å vende tilbake til på skole og jobb, i idrett, lag og foreninger.

Vi tror på en gradvis og varsom åpning av samfunnet, vi tror på at vegen blir til mens vi går. Vi vil reise til Milano og Gran Canaria igjen, vi vet at vi som nasjon er avhengige av eksport og import av varer og tjenester. Vi vet at vi er en del av verden.

Vi vet at vi ikke bare kan være oss selv nok, vi er ikke nasjonalister. Vi tror på internasjonal solidaritet og det store «vi».
Vi har fått en nesten abnorm trang til å bære FNs bærekraftsmål godt synlig på jakkeslaget hele tiden. Vi skal også bære bøsse for WWF i høstens tv-aksjon for å bekjempe plast i havet (vi skal forresten tilby oss å ta to roder denne gangen). Vi skal samtidig elske det norske flagget og kongen vår for det har vi også rom til i hjertene våre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags