Trenger kirken å slite med bekjennelsene som er fra oldkirken og reformasjonen? De er jo skrevet for folk som levde under andre forhold enn oss. Det såkalte «opplyste menneske» klarer seg utmerket godt uten kirkens dogmatikk. Men kirken trenger bekjennelsen for å kunne være kirke!

I et av bekjennelsesskriftene, Confessio Augustana, legges det vekt på embedet. Presten skal forkynne ordet og forvalte sakramenentene! Hvis vi ikke har prester til å gjøre dette, opphører kirken å være kirke! Babysang, konserter, møter og eldretreff er viktig i en menighet. Men hvis det ikke er prester til å forkynne, døpe og dele ut nattverden blir kirken kun et treffsted, et aktivitetssenter med mangfold!

Presterollen diskuteres ofte. Vi trenger politisk kirke med prester som peker på urettferighet, miljøproblemer og fattigdom. De må alltid være aktuelle og ta opp brennbare tema. Men det er noe som er viktigere. Presten skal gjøre det hen alltid har gjort - forkynne ordet og forvalte sakramentene. For det er dette som konstituerer kirken. Bekjennelsen hjelper oss til ikke å glemme det!