Gå til sidens hovedinnhold

Besøk dem med en demenssykdom

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For noen dager siden var jeg på besøk hos en kamerat som har fått en demenssykdom. Lenge hadde vi det slik da vi møttes, at vi kunne mimre litt og snakke om ting og tang vi hadde opplevd gjennom mange år som venner.

Etter hvert har det blitt mer og mer slik at kameraten min ikke kjenner meg, og av og til sitter han kanskje og sover meste av tida vi er sammen. Likevel merker jeg at han setter pris på et besøk.

Jeg tror ikke han husker noe av besøket, og han vet ikke hvem som har besøkt han, men jeg er sikker på at han hadde en opplevelse av at noen hadde vært hos han en liten stund.

Jeg tenker mye på noe jeg lærte av ei som jobber med mennesker med demenssykdommer.

På et møte kunne hun forklare oss som deltok, hvor viktig det med følelseslivet hos de syke er. Hvordan et lite besøk eller en annen oppmerksomhet betyr noe for helheten av helsen til mennesker enten de selv forstår hva som skjer eller ikke.

Som hun sa:» Følelsene våre blir ikke demente».

Da blir utsagnet:» Dette skal jeg leve lenge på» en virkelighet.

Kommentarer til denne saken