Kjersti Bjørnstad (komiteleder næring, miljø og klima. Oppland fylkeskommune) skriver i OA at det må bli slutt på å bygge i betong og stål, at bygg i tre er raskere å bygge, mer kostnadseffektiv og kan gi store reduksjoner i klimagassutslipp. Faktagrunnlaget må være rimelig sikkert når man forsøker å bygge en faglig kappe rundt politikken man argumenterer for. Denne debatten illustrerer nettopp spennet mellom anekdoter og fakta. 

Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å si at et byggemateriale er mer klimasmart enn et annet, derfor er det feil å skape en politikk som fremmer et byggemateriale fremfor andre. Oppland fylke har ca. 1200 arbeidstagere i treforedling og 6800 i annen industri, dette illustrerer hvorfor politikkens anliggende i Oppland bør være å legge til rette for innovasjon og utvikling i hele leverandørindustrien.     

Bjørnstad sier at tre har åpenbare klimaeffekter, og at bygninger i tre lagrer karbon. Dette kan imidlertid ikke tas med i en livsløpsanalyse, årsaken er like enkel som fotosyntesen; (1) Alternativ bruk av tre er å la det stå i skogen som karbonlager (2) tre brennes og gir CO2 utslipp ved slutten av livsløpet. 80 prosent av den nordlige skogens karbon er i rotsystemet og skogbunnen (Stenseth & Ohlson, Nordskogen må vernes) og frigjøres i realiteten ved industriell skogdrift, det følger altså ikke med fra skog til trebygning. I Miljødirektoratets rapport Skog som biomasseressurs drøftes et scenario med øket hogst, der Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har gjennomført en studie som viser at 50 prosent øket hugst reduserer skogens CO2-fangst med om lag 7 millioner tonn CO2 pr år over resten av dette århundret. Forsker Bjart Holtsmark (SSB og CREE) publiserte en artikkel i Aftenposten Viten i mars 2016 som drøfter dette mer detaljert. Det er rimelig bred enighet om at øktet skoghugst gir en økning i de samlede nasjonale utslippene til atmosfæren, det er det som teller – ikke Bjørnstads påstand om at det vokser mer skog enn det hugges.  

Bjørnstads påstand om at bygg i tre er konkurransedyktig på pris er problematisk, særlig fordi det ikke finnes forskning på kostnadsforskjellen for fleretasjes bygg utført i forskjellige materialer. Vi vet imidlertid at bæresystemer av massivtre er 20-40 prosent dyrere enn bæresystemer av betongelementer i ellers like bygg. Prosjektet Klimasats har mottatt søknader om støtte for til sammen 22 bygg, der søknadene begrunnes med økte kostnader fordi man bruker massivtre i stedet for andre materialer. Det er altså rimelig godt dokumentert at det er dyrere å bygge i massivtre enn andre byggematerialer.

Forskning på trebygg og brann adresserer kunnskapsmangel bl.a. på brann i høyhus av tre. I en Litteraturstudie sier Espen D Wormdahl (SP Fire Research AS) at de fleste studier peker på at brann i trebygg ikke vil slukke av seg selv. Bjørnstad tar feil når hun sier trebygg har høyere brannsikkerhet enn et tilsvarende bygg i betong og stål med ellers like tiltak for å håndtere risiko. Når det gjelder andre trusler mot viktige bygg, broer og infrastrukturfunksjoner med stor symbolverdi er tre lite egnet i et sikkerhetsperspektiv. Det er en av grunnene til at bl.a. regjeringskvartalet ikke kan bygges med omfattende bruk av tre.

Bjørnstad sier at livsløpsstudier viser at bygg av tre har halverte utslipp, og viser til ZEB rapporten 20-2015. Østfoldforskning gjennomførte en vurdering av LCA studiene i sju prosjekter høsten 2017, ZEB studien var en av seks med feilkilder. Man fant blant annet at betongmengden i dekkesystemene var 67 prosent for høyt, dermed er utslippene også 67 prosent overvurdert. En av studiene var mer komplett og transparent enn de andre, og ga små forskjeller i klimagassfotavtrykket over bygningens levetid. I debatten om regjeringskvartalet sa Sigrid Strand Hansen (Asplan Viak, Aftenposten, april 2018) «En ukritisk og direkte overføring av miljøberegninger fra ett prosjekt over til et annet, er ikke riktig fremgangsmåte».

Det er faglig uforsvarlig å konkludere slik Bjørnstad gjør, det blir etter mitt syn spesielt ille når på det er påvist betydelige feil i datagrunnlaget.

Vi har gode fagmiljøer i Norge på livsløpsstudier, men sikkerhetsnettet i spennet mellom snever næringspolitikk og en kunnskapsbasert miljøpolitikk er for svakt.  Det er behov for mer forskning og bredere kunnskapsformidling til de som tar beslutninger i samfunnet og de som foretar innkjøpene. På den måten vil treffsikkerheten bli bedre, og usikkerheten vil bli redusert. Dette vil gi en bedre samfunnsverdi for virkemidlene det offentlige bruker for å redusere utslipp og utvikle ny teknologi. Bjørnstad er på villspor når hun mener at dette gjøres best ved en ensidig offentlig ressursbruk på kunnskapsformidling om tre som byggemateriale. Denne prosessen begynner med at man forlater noen anekdoter, og er ydmyk nok til å erkjenne kunnskapsmangel.

John-Erik Reiersen, Betongelementforeningen