Denne nyheten møtte oss i OA 16. august. Eieren av eiendommen ønsker å rive bygningene og bruke tomta til boliger. Eieren opplyser selv at to av husa er verneverdige, men det virker som at rivningstillatelse bare er en formsak. Det er avholdt møter med kommunen om dette og det kan se ut til at det ikke har kommet vesentlige innsigelser mot planene.

«Rektorboligen», som egentlig er hovedbygningen på gamle Bondelien gård, og stabburet er oppført på riksantikvarens SEFRAK-liste. Denne lista gir ikke gamle hus vern mot rivning. Den skal være ei liste som skal oppfordre til ekstra refleksjon over et kulturminne før det tillates rivning eller vesentlige inngrep. Grunnen til at et hus er registrert i SEFRAK må være at man lokalt har ment at det har verneverdi, og kanskje burde bevares for ettertida.

Kulturminner representerer samfunnets felles verdier og er unike og uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelser. Gamle hus og bygningsmiljøer skal kunne fortelle oss og kommende generasjoner om forfedrenes liv og virke. Hvordan skal vi kunne fortelle barnebarna om vår oppvekst hvis husa og møteplassene er borte?

Skal utbyggerne bestemme?

Gjøvik har, og har hatt, mange hus på SEFRAK-lista. For oss virker det som at dette ikke har hatt noen betydning i kommunens behandling av bygge- og rivesaker. Utbyggere har kunnet investere i eiendommer i trygg forvissning om at det vil bli gitt tillatelse til rivning av gamle hus. Dette har selvfølgelig også vært en forventning hos selger av slike eiendommer, og tomteverdien har blitt deretter. Når avtale om slikt salg er inngått, blir selvfølgelig presset mot kommunen stort for å få gjennomslag for fjerning av gamle hus.

I Gjøvik er dette prosesser som har foregått i mange år. Byens sentrum har knapt ett gammelt bygningsmiljø som er intakt. Dersom det skal være noen mening i bevaring av hus av kulturhistoriske grunner kan man ikke tillate gradvis ødeleggelse.

De fleste gamle husa som står igjen i sentrum er ugjenkjennelige på grunn av at fasadene er ødelagt. Det er ingen som ser noen grunn til å bevare et hus hvor dører, vinduer og utvendig kledning er endret. Et hus som står igjen som det eneste gamle i et kvartal kan også virke fortapt fordi det øvrige bygningsmiljøet er borte. Interessen for å bevare blir deretter.

Lillehammer vil bevare sine gamle hus

Da Lillehammer tidligere i år opplevde brann i et verneverdig trehus i Storgata var dette tema i flere dager i riksdekkende medier. Lokalt ble det beskrevet som et stort tap, og man krevde at det skulle gjenoppbygges som en kopi av det gamle. Storgata i Lillehammer er en attraksjon, og har blitt det fordi folket og myndighetene har ment at gamle hus har en verdi. Store deler av villabebyggelsen rundt sentrum er også bevart uendret av samme grunn.

Hvorfor står gamle hus i Gjøvik alltid i vegen?

Her på Gjøvik synes det å være en lettelse å bli kvitt et gammelt hus slik at tomteverdien kan maksimeres. Lista over hus som er blitt borte er lang – og lengden øker. Mensghoelgården i Strandgata og Kvisgårdshjørnet er borte. Ifølge utbyggeren brenner det et blått lys for Skolegata 8 og trehusa ved Kaffistova. Som nevnt bebudes også rivning av bygningene på Bondelia. I OA 5. september varsles også rivning av Kleppegården ved Kvisgårdshjørnet. Alle disse husa står på SEFRAK-lista. Til og med det uanselige huset Skybergstua sto i vegen for Akevittfestivalen og det virket som om Kulturutvalget gjerne så at det ble fjernet.

Vi etterlyser de refleksjoner over bevaringsverdighet som bygningsmyndighetene burde gjøre seg ved behandling av søknader om rivningstillatelse. Er det slik at eiendomsbesittere og utbyggere trygt kan planlegge utvikling av sine eiendommer uten å ta hensyn til at et kulturminne blir ødelagt? I 1998 ble kommunedelplan for bygningsvern vedtatt. Flere av bygningene med vernegrad 2 og 3 er nå sterkt truet eller borte. Betyr de vurderingene som ble gjort for 20 år siden noe i dag?

Hvor er arkitektene?

Mer enn noen andre påvirker arkitektene byens møtesteder, arealdisponering, fasader og bomiljøer. Når alt det gamle blir borte, forsvinner også kvalitetene ved det som var. Vi kan ikke se at arkitektene har hatt noen mening om rasering av gamle hus. Er det fordi de ikke er opptatt av temaet, eller er de mer interessert i at klargjorte tomter gir nye arkitektoppdrag? Vi ser at forslag om fasademalerier à la bildet av Skibladner blir bryskt avvist mens utradering av vår felles minnebok i gamle husfasader ikke medfører merkbar opphisselse.

Kan ikke også gamle hus ha bruksverdi?

Det finnes mange eksempler på at gamle hus kan ha stor bruksverdi i tillegg til verneverdien. Kauffeldtgården fungerer aldeles utmerket med kontorer, møtelokale og utstillingslokale. Gjøvik stasjon huser turistkontoret, Drengestua på Gjøvik Gård har kafé, utstillingsarealer og lokaler for tilrettelagte tjenester. På Kallerud er den gamle hovedbygningen helt uendret utvendig mens den rommer høyst moderne hybler. Mustad Næringspark har forbilledlig transformert store produksjonsarealer til kontorer. Det ser ut til at kundene har tatt imot dette med åpne armer. Høyst sannsynlig er det også god økonomi i dette for Mustad.

Selv innenfor et utbyggingsområde kan gamle hus tjene som gode boliger. Fyrhuset på Mjøstunet er et eksempel på dette. Men hvis utbyggerne vet at de kan få gjennomslag i kommunen for rivning, vil de selvfølgelig stå friest mulig. Kan ikke Bondeliens gamle hovedbygning tjene som et felleshus for boligområdet? Det kan til og med bli plass til et par utleieenheter i 2. etasje!

Tør de som bestemmer si hva de mener?

Gjøvik har ikke arealplaner og bestemmelser som beskytter gamle hus. Skjebnen til mange bevaringsverdige hus beror på følelser og skjønn hos den enkelt saksbehandler og politiker. Vi utfordrer Gjøviks bygningsmyndigheter til å gi til kjenne de holdninger de har til bygningsvern. Vi ønsker også at byens arkitektstand kommer på banen og forteller oss hva de mener om verdien av gamle hus og bymiljøer.