Gå til sidens hovedinnhold

Ny vekst og næring i Innlandet

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hedmark og Oppland er blitt Innlandet. Sammenslåingen av fylkene må ikke bare bli en forvaltningsreform, men gi økt fokus på Innlandets muligheter i en ny, bærekraftig nasjonaløkonomi. Norge er blitt en utpreget petroleumsøkonomi. Det har liten bærekraft. Vannkraft og biomasse er ”konkurrenter” til oljeindustrien. Innlandet er en stor produsent av begge deler. Den nye regionen må bli et lokomotiv i en ny fastlandsøkonomi med mange og varierte produksjonslinjer på fornybar energi og videreforedling av Innlandets enorme tilfang på råstoff.

Alle store økonomier preges i 2018 av omlegginger av energi- og industrisystemene. Forbruket av kull, olje og naturgass skal ned og erstattes av fornybar energi og fornybart råstoff til industri. Plantemateriale og nye verdikjeder på landbruk og biomasse står i sentrum i en ”bioøkonomi”. Petroleum er gammel biomasse. Alt som kan lages av olje, kan lages av tre. I bioøkonomien erstattes fossil energi og fossilt råstoff med fornybar energi og biomasse. Konkurransen mellom fossilt og fotosyntetisk materiale er lite påaktet i Norge, men har stått sentralt siden oljeindustriens begynnelse.

I dag skjerpes denne konkurransen ytterligere. Nytt plantemateriale, nye videreforedlingsteknologier, vanskelige petroleumsmarked, frykt for klimaendringer og global oppvarming bidrar til radikale endringer i industrisystem og på energimarkedene. Ønsket om å redusere klimautslipp og global oppvarming har ført til økt skogplanting, voksende forbruk av fornybare energibærere og større bruk av tre i konstruksjoner og biomasse som industriråstoff. Denne utviklingen er lett å se i våre naboland.

Vi må også tenke i andre baner, når markedene målrettet reduserer import og forbruk av olje og gass. Å gjøre norsk økonomi stadig mer avhengig av olje- og gassinntekter er en risikabel strategi. Vi må omstille vår økonomi i samme takt og omfang som våre naboland.

I denne omstillingen blir Innlandet sentralt. Regionen rommer Norges største og mest produktive skogareal. Innlandet er også den største jordbruksregionen i Norge og har solide foredlingsbedrifter. Regionen har lange industritradisjoner, gode utdanningsinstitusjoner og sterke kompetansemiljø. Tenker vi nytt også på infrastruktur, kan landbruket i Innlandet bli grunnlag for eksportindustri med gode eksportinntekter. Da må regionen sikres gode indre kommunikasjoner for transport av råstoff til nært liggende videreforedling og sømløs adgang til havn.

Innlandet blir også svært viktig når Norge skal møte sine klimaforpliktelser. Skogen i Innlandet fanger hele 12 prosent av Norges klimautslipp. Med en bevisst strategi om økt skogplanting, mer aktiv skogskjøtsel og større bruk av grønne ressurser kan dette økes. Norge er helt avhengig av skogen i Innlandet for å nå det sentrale målet om å kute klimautslippene med 40 skog innen 2030.

Binding av karbon i jordsmonnet er en viktig del av løsningen på klimautfordringene. I Innlandet kan skogavfall og halm brukes til biokull for lagring i jordsmonnet. Biokull er som en god jordforbedrer. Beregninger viser at biokull kan bidra til en global reduksjon på 1 800 millioner tonn (Mt) CO2 pr. år. Det tilsvarer 12 % av dagens menneskeskapte utslipp.

Petroleumsmeldingen i 1973 slo fast at oljevirksomheten ville bli et avgrenset kapittel. Utrederne mente alt den gang at fastlandsøkonomien var det viktigste grunnlaget for det norske velferdssamfunnet. Dette er viktigere i dag enn noen gang. I tillegg kommer hensynet til klima og miljø. Olje og gass er et gammelt eventyr. ”Bioøkonomi” og Det grønne skiftet er fremt

Kommentarer til denne saken