En tung start på mammalivet

MORSLIVET: – Vi må kunne snakke høyt om det vonde og ikke-perfekte som kan skje etter en fødsel. Vi må slutte å gi dette perfekte bildet av at alt er en dans på roser og en endeløs kjærlighet, skriver artikkelforfatteren.

MORSLIVET: – Vi må kunne snakke høyt om det vonde og ikke-perfekte som kan skje etter en fødsel. Vi må slutte å gi dette perfekte bildet av at alt er en dans på roser og en endeløs kjærlighet, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

LeserbrevEt barn har kommet til verden. Man ser lykkelige mødre, stolte fedre og små babyer med et smil om munnen. Fødselen gikk bra, man elsket å gå gravid og man elsker barnet sitt mer enn noe annet fra første sekund.

Det er vel slik det synes utad. Og slik det virker som det skal være. Ingen forteller om det vonde og vanskelige rundt det å få barn. Jeg hadde i hvertfall ikke hørt om det.

Det begynte først med graviditeten. Jeg følte meg så stor og det var det psykiske som fikk prøvd seg, da jeg ikke fikk gjort alt det jeg pleide å gjøre.

Så kom fødselen. Den var veldig grei. Ingen komplikasjoner. 

Så kom det verste. Tiden etter fødselen. Jeg fikk ikke til å amme. Brystbetennelsen kom sammen med en feberen på over 40. Ikke bare en gang, men to. Det lille babyen min hadde mye vondt i magen og skrek for det.

Da, uten så veldig mye søvn og energi, var dette knekken.

Jeg følte så mye skyld. Nok mer enn jeg ville innrømme for meg selv, og ikke minst andre. Tankene om at dette nye mennesket kun var et ork og et stress. Hvorfor følte ikke jeg den kjærligheten man skulle føle fra første sekund? Jeg måtte jo være en dårlig mor når jeg følte det sånn. Ikke fikk jeg til å amme heller, noe som vel var en forutsetning for å være en god mor? Og hvorfor ville det ikke slutte å gråte? Jeg måtte være en forferdelig mor som ikke fikk til å roe mitt eget barn.

Jeg skulle helst også klare alt selv. Fordi, det var jo det alle andre gjorde.

Jeg gikk så altfor lenge uten å tørre å si hva jeg følte den første måneden etter fødselen. At jeg skulle ønske babyen kunne komme seg tilbake det den kom i fra. Den dårlige samvittigheten for å ha det ønsket. Den dårlige samvittigheten over å ikke få til å amme. Den dårlige samvittigheten for at jeg ikke var en god mor.

Så mange tårer som ble grått på grunn av dette. Først i stillhet. Så til samboeren. Så til mamma og pappa. Jeg ser nå i ettertid hvor langt nede jeg var, samtidig som de rundt meg ser at den «gamle» meg begynner å komme tilbake.

Nå, bare et par måneder etter fødselen sitter jeg igjen med noen spørsmål; 

Hvorfor er det så få som med stolthet i stemmen sier at de ikke ammer? Det gjør oss ikke til dårlige mødre.

Hvorfor er det så få som er åpne om at de ikke kjenner på den ekstreme kjærligheten med en gang? Det gjør oss ikke til dårlige mødre.

Hvorfor er det ikke mer åpenhet om å ha fødselsdepresjon?

Vi må kunne snakke høyt om det vonde og ikke-perfekte som kan skje etter en fødsel. Vi må slutte å gi dette perfekte bildet av at alt er en dans på roser og en endeløs kjærlighet. Jeg ønsker mer åpenhet om det ikke-perfekte bildet. Det som kanskje er den realiteten mange opplever. 

I ettertid har jeg skjønt at det langt i fra bare er jeg som har hatt det sånn.

Jeg skulle bare ønske jeg hadde hørt om det før fødselen! 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags