Barns psykiske helse, når starter den?

GRENSER: Helsesykepleier Guro Snoen Fløgum anbefaler ikke å bruke TV-programmenes «time out» i barneoppdragelsen.

GRENSER: Helsesykepleier Guro Snoen Fløgum anbefaler ikke å bruke TV-programmenes «time out» i barneoppdragelsen. Foto:

Av
DEL

MeningerEn liten nyfødt baby i dine armer, perfekt og klar for å møte verden, men samtidig helt avhengig av sine foreldre for å overleve, vokse og utvikle seg. Et lite barn søker kontakt fra første stund, det er helt avhengig av en trygg voksen å knytte seg til. Det trenger at noen ser det, forsøker å finne ut hva det har behov for, koser med det og reagerer på deres signaler. Dette er det vi kaller samspill.

De fleste foreldre opplever foreldrerollen som krevende til tider, selv om det selvsagt er masse kos. Det er lettere å møte et fornøyd og «snilt» barn, men er vi foreldre alltid glad og fornøyd? Barns psykiske helse ligger tett knyttet opp mot å bli møtt også med de vonde følelsene, få en trygg tilknytning til foreldre og kunne stole på at noen er der for meg når ting er vanskelig.

Det er stort fokus på barns og unge psykiske helse i Norge. Aldri har vi hatt det bedre, men samtidig stiger tallene på psykisk sykdom hos barn og unge. Det er nok ikke et enkelt svar på hvorfor det er slik, men vi vet noe om at en trygg tilknytning bygger robuste barn og god psyke.

I min jobb som helsesykepleier (tidligere helsesøstertittel) møter jeg mange foreldre som ønsker veiledning og tør å være åpne med sitt strev. Det er ingen enkel jobb å være foreldre og vi har alle forskjellige erfaringer fra egen barndom og oppvekst som vi tar med inn i foreldrerollen vår.

Det jeg opplever som den største utfordringen for mange er å være der for barnet når det er kjempesint, lei seg, svært nysgjerrig eller skammer seg. De fleste ønsker seg glade barn, men slik er det jo ikke hele tiden. Det å huske på at barn har alle følelser og tillate at de kan ha det, vil kunne gi barnet en tryggere tilknytning til deg som foreldre, enn at vi forsøker å «skyve» en følelse over til noe annet. Hvis du er skikkelig irritert på partneren din og han/hun begynner å tulle med deg, «du er så søt når du er sint», hvordan føles det? De fleste vil si at det ikke er så ok. Slik er det for barn også. Det å få lov til å være sint, lei seg eller skamfull vil gi barnet en trygghet på at slike følelser kan deles.

Det at foreldre aksepterer en følelse, betyr ikke det samme som om at «alt er lov». Det å anerkjenne følelsen, men samtidig ta ledelsen som voksen er viktig. Man kan si: «Jeg ser du er sint, men du får ikke lov å slå lillebror». På den måten sender man et signal til barnet om at det er faktisk ok å bli sint, det blir alle, men det er ikke lov å slå. Det er trygt for barnet at en voksen tar ledelsen, setter grenser. Det er ikke det motsatte av å møte følelsen, disse tingene må gjøres sammen. Når barnet kjenner på grenser, oppleves dette trygt, til tross for at barnet kan protestere.

Når et lite barn gråter for noe som er vondt, kan det være fristende å avlede, finne frem leker og bytte ut «triste følelsen» med lek, bli glad igjen. Forskning viser at det beste du som foreldre kan gjøre er å gi trøst, gi en klem, holde. Akseptere at det er en tid for gråt, det var faktisk vondt. Det går fortere over på den måten, samtidig som barnet kjenner at det er faktisk lov å være lei seg av og til, og foreldrene mine hjelper meg når jeg har det slik. Når et barn har lært seg fra det er liten at slike vanskelige følelser kan deles, er det større sjanser for at de også deler disse følelsene når de blir skolebarn og ungdom, og bruker støtten som finnes i sitt nettverk om ting blir for vanskelig å håndtere selv.

Det kan være frustrerende med et barn som gråter mye, som aldri blir fornøyd. Man kan føle seg mislykket som foreldre. Sene nattetimer med gråt og alle forsøk uten nytte. Det man skal vite er at alle forsøk du som foreldre gjør for faktisk å møte følelsen, forsøke å trøste, forsøke å forstå, selv om de ikke roer seg, gir barnet en grunnleggende trygghet i at noen er der sammen med meg det som er vanskelig og vondt, de svikter ikke!

Det har vært tv programmer som har anbefalt «time out» når barnet oppfører seg dårlig. Det kan være at barnet må gå på rommet, sitte i trappa og lignende, for så å komme tilbake når barnet har blitt «snill» igjen. Jeg har møtt mange foreldre som praktiserer dette, i beste mening, man ønsker at barnet skal forstå forskjell på rett og galt, lære å oppføre seg. Det som skjer når barnet må gå for seg selv, er at de får ingen hjelp til å regulere sine følelser fra de voksne. De blir bedt om å ordne opp med dette selv, noe som kan være veldig vanskelig for mange. Det er i disse situasjonene barnet trenger foreldre mest! De trenger at du holder ut, tåler dem i all sin ufyselighet og hjelper dem til å forstå hva som skjer og hvordan de kan roe seg ned igjen, samtidig som man setter en tydelig grense for hva som er lov og ikke. Barn trenger mange repetisjoner før de håndterer dette bra alene. Det er dette som bygger den trygge tilknytningen og de vet de kan stole på at «du er der for meg uansett hva som skjer». 

Noen kan kanskje tenke at vi skal «føle» barna i hjel. Det handler ikke om det. Barn vet ikke hva det vil si å være sint, lei seg, nysgjerrig, skamfull. De trenger vår hjelp til å finne ut av det og vite hvordan de håndterer det. Foreldrenes tilstedeværelse og forsøk på å ro ned, trøste, forstå, vil gjøre at barna når de vokser til klarer å gjøre denne reguleringen selv. Et barn som opplever at sinne er uakseptabelt å vise for sine foreldre, er fortsatt like sint inni seg, men vet dette ikke kan deles. De vet da heller ikke hvordan de skal håndtere denne følelsen. Dette kan gi store utfordringer i mange situasjoner. Ønsker man som foreldre at barnet gjennom livet skal komme til seg med små og store utfordringer, må man fra de er helt små vise at man tåler de vanskelige følelsene også, holde ut. Dette skaper trygge barn.

Alle foreldre ønsker å være best mulig foreldre for sine barn. Det jeg opplever i min jobb, er at når ting har blitt vanskelig, trenger vi et redskap for å komme dit. Gode intensjoner er ikke alltid nok. På Gjøvik helsestasjon har vi siste årene tilbudt foreldre kurset Trygghetssirkelen - Cos-p, et foreldreveiledningsprogram som nettopp tar tak i dette med trygg tilknytning, trygge barn. Dette er et kurs for alle typer foreldre, vi møter alle utfordringer og det er et supert program for å bli en best mulig utgave av seg selv. Alle foreldre kan bli sinte og kjenne at det er strevsomt å stå i situasjoner med barnet sitt, men det er ofte et tabu å snakke åpent om. Ofte kan terskelen være høy for å si i fra at man strever med barnet til helsesykepleier på helsestasjonene eller skolen, men det er hjelp å få!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags