Syk arkitektur

Rikshospitaletillustrasjonsbilde

Rikshospitaletillustrasjonsbilde

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerSom arkitekter må vi ha muligheten til å leve oss inn i brukernes behov. Et nytt bygg koster store ressurser - privates penger eller skattebetalernes penger, og bygningen skal stå der lenger enn vår levealder. Vi frykter at lovverk og praksis i dag bidrar til at prosessene ikke får fram best mulig produkt.

Økt bruk av totalentreprisemodell og faseoppdeling i offentlige anskaffelser utpeker seg blant de strukturelle virkemidlene som reduserer arkitektens rolle som ivaretaker av idegrunnlaget i prosjektene.

Jørgen Stueland beskriver 12.01., i innlegget «Arkitektonisk antiterapi» i OA, hvordan han og en klient opplever et nytt sykehusbygg på Sanderud ved Hamar som så kaldt og utrivelig at han sågar spør seg om det kan gjøre pasientene sykere. Samtidig beskriver han arkitekten som en arrogant maktfigur med sær smak. For oss arkitekter handler dette om noe vi har fryktet i lengre tid, nemlig at det stadig settes av mindre tid og ressurser til å leve seg inn i oppgaven, at ideene som tar utgangspunkt i innlevelsen i stadig mindre grad får være bestemmende gjennom hele prosessen fram til ferdig bygg, og at arkitekten reduseres til et instrument for å få regnskapet til å gå opp.

Vi understreker at vi ikke kjenner til det bygget som Stueland omtaler. Det er trist når det ferdige bygget ikke oppleves som godt, selv om det alltid vil være subjektive oppfatninger. Et element som en kvit vegg eller ei eksponert betongoverflate kan for den ene virke herlig frigjørende, for den andre uttrykke kulde og maktarroganse, mens den tredje ikke bryr seg. Rikshospitalet i Oslo, AHUS i Lørenskog og St. Olavs Hospital i Trondheim er eksempler på nyere sykehusbygg der det i prosessen har vært høy bevissthet rundt hvordan arkitekturen og byggenes tekniske utforming kan bidra til pasientenes emosjonelle helse, i den tro at vi er hele mennesker som samspiller med omgivelsene og hverandre. Små detaljer som at det i korridorene og i badene ble utviklet helt nye prototyper på behagelig belysning er eksempler på hvordan innlevelse i brukernes behov fikk styre prosessen helt fram til den fysiske utformingen.

Å utvikle et nytt bygg kan være en kompleks oppgave, spesielt når det handler om offentlige bygg som skal brukes av mange mennesker. For å forstå oppgaven er det nødvendig å kunne sette seg godt inn i, ja leve seg inn i, hvordan brukernes hverdag er, hvordan det nye bygget som bare fins i tanken og på papiret, skal brukes og oppleves. Det krever sinnsro og fordypelse, menneskelig innsikt og samspill med oppdragsgiver og brukere. I tillegg skal bygget forholde seg til omgivelsene, det skal være i samsvar med alle forskriftskrav, det skal gjennomføres teknisk og miljømessig, være god arkitektur og fint å se på. Alle disse sammensatte kravene skal føyes sammen til en enhet.

Vi mener å observere en mekanisering av vår jobb som arkitekter, som følge av styringssystemene som delvis er lovpålagt offentlige innkjøpere. Med det mener vi at styringssystemet for prosessen ikke etterspør vår kompetanse og at vi ikke får rom og tillit til å gjøre jobben vår etter beste faglige skjønn, men tvert imot underlegges andre aktører i prosessen. Private utbyggere står fritt til å velge konsulenter. Offentlige utbyggere er i høy grad bundet til regelverk for offentlige anskaffelser. Oftere og oftere velges det ny arkitekt for hvert trinn i prosessen. Den første analyserer oppgaven, setter seg inn i alle funksjonene, forholdene på tomta og overordnede forskriftskrav, for deretter å bli enig med oppdragsgiver om hvordan bygget skal bli,s i form av et skisseprosjekt. I neste fase legges prosjektet ut på anbud for en mer detaljert utvikling av prosjektet. Ny arkitekt. Prosjektet sendes ut på anbud og entreprenør engasjeres, som igjen engasjerer ny arkitekt for byggefasen. Nestemann ser tegningene, men kjenner ikke fullt ut alt som ligger bak. Vi er bekymret for at kvaliteten på byggene blir dårligere, ved at vi som skulle være garantisten for sammenhengen mellom funksjonelle behov og estetisk utforming står i fare for å bli redusert til en mekanisk, utbyttbar brikke.

Det er alltid gode intensjoner og ambisjoner i starten av prosjektet, men når det kommer til konkret organisering av møter og tid til å lære og forstå brukernes behov, for eksempel, resulterer det altfor ofte i at ingen har tid eller ressurser til å prioritere dette arbeidet «akkurat nå». Et ekstra møte ødelegger kanskje ukas effektivitetsmåling?

På samme måte som at fagfolk i helsevesen, skole og politi er skeptiske til en neoliberalistisk tro på at alt kan måles og beregnes på et regneark, merker vi at den viktigste delen av vår jobb, å ivareta arkitektur som gode omgivelser for mennesker, står under press. Tillit, integritet og faglig skjønn erstattes oftere av målbarhet og regnearksplanlegging.

Man kan ikke dokumentere seg fram til å spille en strykekvartett av Beethoven! Det kreves personlig musikalitet, skjønn og erfaring, og man kan ikke rasjonalisere bort celloen eller fiolinen. På samme måte mener vi at det er på tide å korrigere oppfatningen om at man kan kjøpslå seg til gode nye bygg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags