– Drømmen er å komme i arbeid igjen

I 2014 fikk jeg tilbud om å være med ei gågruppe i Østre Toten Frivilligsentral. Det var døra inn i noe som har forandret livet mitt, skriver Tom Erik Stende.

I 2014 fikk jeg tilbud om å være med ei gågruppe i Østre Toten Frivilligsentral. Det var døra inn i noe som har forandret livet mitt, skriver Tom Erik Stende. Foto:

Av
DEL

Leserbrev«Så er det en ny dag, kjenne på klumpen i halsen, magevondt, kvalme. Møte de blikkene, kjenne meg utenfor, være «Outsideren» hele dagen, jeg kjenner jeg gjerne kunne vært hjemme i dag. I tillegg er det gym på timeplan, som alltid kommer jeg til å bli valgt som siste person når det fordeles lag. Vet jo hvorfor. Jeg er ikke den raskeste i klassen. Klart man blir valgt sist. Men det kjennes j****g ut likevel, og absolutt ikke noe god følelse. Tenker på det når jeg går oppover veien til skolen, være der i mange timer, og disse friminuttene da, hvor skal jeg gjøre av meg?

Jeg ser ned i kladdeboka, later som jeg jobber men vet godt det vil gå ut over karakterer, men kjenner jeg ikke er noe flink uansett. Hva vil det bli med meg som ikke er god til noe som helst? Jeg har mine drømmer, men vil jeg komme dit? Tror ikke det. Gleder meg til jeg kommer meg hjem igjen, fristedet mitt, men i morgen er det en ny dag… Kjenner allerede det knyter seg i magen på vei hjem …»

Dette var en vanlig skoledag da jeg gikk på barneskolen. Jeg var av natur ikke den som var mest frem på, og jeg turte ikke å si imot. Det aller verste var i gymtimer, hvor man alltid ble valgt til slutt. Det bidro ikke til å få opp selvtilliten. Med å ha «trent» meg selv til å tenke at jeg ikke har vært verdt noe i barneskolealder, og i det senere i livet vært overbevist om dette. Dette gikk utover karakterer og arbeidsliv. Karakterer var ikke gode, fravær var høyt, i 1998 ga jeg opp og sluttet på VGS, også dette året jeg ønska å ende livet mitt. Det var kun forholdet til mine foreldre som stoppet dette, og hvilken smerte det ville påført dem.

Frem til 2013, så jeg ikke noen fremtid og jeg levde bare fra dag til dag, uten håp. Uten tro. Jeg ble sykmeldt, som vanlig grunnet tilbakefall av å forholde meg til andre mennesker, som hadde blitt en sjargong i livet mitt. Til et punkt fungerte det greit, men etter som tiden gikk trakk jeg meg mer tilbake, helt til jeg ikke satt sammen med andre kolleger og spiste mat i pauser.

I disse årene har jeg fått hjelp, og tiltak har blitt forsøkt, uten at det har fungert. Men i 2014 fikk jeg tilbud om å være med ei gågruppe i Østre Toten Frivilligsentral. Det var døra inn i noe som har forandret livet mitt. Her møtte jeg andre som var i vanskelige situasjoner, og enkelte som hadde det verre, og fikk se med egne øyne at man ikke er alene om å slite med ting. Og med dette klarte jeg også å kunne være der for andre, og lære mestring samtidig som jeg fikk styrket selvbilde.

Frivilligsentralen ga meg mange muligheter for selvutvikling. I et par år hadde jeg foredrag ved Skreia ungdomsskole og snakket om hvordan det føles å stå utenfor gruppe og hvilke konsekvenser dette kan få i det senere liv, med selvmord som verste konsekvens, noe som har skjedd. Da jeg forberedte meg til foredragene, satte jeg meg inn i hvordan barn og unge har det nå. Og jeg ble skremt av det jeg lærte. På grunn av sosiale medier er man tilgjengelig uansett hvor man er, om man er på skolen eller hjemme. Jeg hadde det trygt hjemme, og det verste var i skoletiden. Nå er det også så man kan få slengt kommentarer når man er hjemme – eller hvor som helst.

Det er med bekymring jeg ser denne utviklingen blir verre og verre. Noen sier at skolen skal ta grep, og må innføre mer opplæring i sosiale medier. Det kan jeg være enig i, men når voksne mennesker, samt mer kjente personer, skriver dårlige kommentarer offentlig, så er det klart dette smitter over til de yngre generasjoner.

Men bekymringen min ligger i den psykiske helse til barn og unge, som kan få varige følger resten av livet. Man får håpe at denne utviklingen kan snus.

Sliter man med «dørstokkmila» blir det også vanskelig å bli bedre. Men av erfaring så er jeg glad for at jeg klarte bryte dette mønsteret. Jeg er i dag ufør, men er aktiv i Frivilligsentralen, og vært det i seks år, samtidig som jeg ble valgt inn i kommunestyret i Østre Toten for perioden 2015-2019 og har lært en del av det. For mange er det å komme seg ut, om det så bare er en time hver uke, en fin start. Finner man noe man er interessert i, meld det inn til sin kommune, eller bli medlem hvis det finnes lag eller forening som har dette som aktivitet.

Daglig sliter jeg med dette. Det gamle mønsteret vil nok være der for alltid, men jeg har etter hvert klart å leve mer normalt med det, samtidig som jeg bruker det i mange situasjoner for å møte andre som har sine utfordringer. Drømmen er å komme i arbeid igjen en dag, og det er det jeg jobber for.

Det er i barndommen man blir formet, i hjem og på skole. Miljøet man vokser opp i har en del å si for hvem man kan bli senere i livet.

Jeg ønsker ingen skal havne i denne situasjonen. Selv har jeg ikke oppskriften på hvordan bli kvitt dette. Men en bra start er å bare se personen, si hei, spør om interesser, be de ut, ta en kaffekopp og lytt. Det trenger ikke være mer som skal til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags