Kvinner i politikken

Av
DEL

LeserbrevDe siste dagene har to markante kvinner, Sanna Sarromaa og Diann Wallin markert seg i spaltene i Oppland Arbeiderblad. Hvis hensikten med denne debatten er å gjøre det mer attraktivt å delta i politikken, er jeg sikker på at de har mislyktes – en debatt om rekruttering som sporer av til å handle om katters dovaner virker ikke etter hensikten.

Om ett år skal vi velge nye kommunestyrer i alle landets kommuner. Flere tusen mennesker skal stille seg til disposisjon for å ivareta demokratiet, skal bruke mye av sin tid på oss alle. I forkant av valget skal partiene finne de beste folkene til å ivareta disse oppgavene. Og jeg tror vi alle gjør klokt i å innrømme at dette er et krevende arbeid for partiene. Vi er ikke flinke nok i noe parti til å rekruttere bredt nok i befolkningen. Vi trenger en større bredde i hvem som tar del i dette arbeidet.

Vi har organisert demokratiet vårt slik at det er de politiske partienes medlemmer som plukker ut de menneskene folk i valg skal velge til de folkevalgte arenaene. I følge SSB sine tall fra 2017 har andelen av befolkningen som er aktive medlemmer av politiske partier og fagforeninger har gått ned de siste 20 årene. Eldre menn er oftere medlem av et politisk parti, mens høyt utdannede kvinner i størst grad er fagorganisert. Med dette som bakteppe er det en viktig debatt Sanna Sarromaa forsøker å vekke. Hvordan bedriver de politiske partiene rekruttering for å sikre at vi ivaretar bredden i befolkningen gjennom representasjon i kommunestyret? For det tallene fra SSB sier, er at det i hovedsak landet over er eldre menn som deltar på nominasjonsmøter i de politiske partiene og derigjennom bestemmer hvem folket kan velge mellom. Og som kjent – like barn leker ofte best.

Fra Oppland Arbeiderblad sin redaksjon sin side blir debatten fulgt opp med en sak og en kommentar som forsøker å sette fokus på kvinners deltakelse, eller mangel på sådan i lokalpolitikken. Hvorfor blir det slik at det er flere menn enn kvinner som innehar posisjoner som gir makt og innflytelse? I denne sammenhengen savner jeg at de stiller spørsmål til partiene om hvordan de jobber med nettopp rekruttering, hvem styrer utvelgelsesprosessen. I stedet opplever jeg, som kvinnelig ordførerkandidat, og bli spurt om kvinner ikke har like stor arbeidskapasitet, om arbeidsmengden blir for stor. Papirhaugen til oss kvinner i politikken er da ikke større enn mennene sin. Målinger i skoleverket viser at jenter stort sett har bedre lese og skriveferdigheter enn gutta, noe som kan tyde på at vi kvinner ikke har større problemer enn menn med å lese oss gjennom bunkene med papir. Jeg opplever heller ikke at kvinner tar mindre ansvar etter arbeidstid enn menn. Vi stiller opp på dugnader, på foreldremøter og i pårørendeforeninger. Kanskje vi heller skulle spørre oss om formen på møtene våre, på innholdet. Når de fleste posisjoner som gir mulighet til best innsyn i de politiske sakene er bekledd av menn, er det de som også i størst grad tar ordet i debatten. I Gjøvik har vi mannlig ordfører, mannlig varaordfører, tre av fire utvalg er ledet av menn og av gruppeledere er det tre kvinner, Christin Madsen fra Venstre, Anlaug Seljevold fra MDG og undertegnede. Resten av partiene i kommunestyret har valgt menn til denne posisjonen.

Dette blir vi ikke spurt om, vi blir spurt om hvordan vi balanserer arbeidsliv, familieliv og politikk. Blir alle disse mennene i fremskutte posisjoner i Gjøvik spurt om det samme? Nei – og hvorfor blir de ikke det? Fordi det også langt inn i norsk samfunnsdebatt hersker en forestilling om at det for kvinner er mer arbeidsbelastende, mer å forsake enn for menn. Da tar debatten feil retning. Vi må spørre partiene og de som driver rekruttering av frontfigurer i politikken om hvorfor de ikke prioriterer å få frem like mange dyktige kvinner som menn.

Og til slutt en oppfordring til andre kvinner. Vi er opptatt av at tilbudet til barn og unge er godt, at det er et mangfold av arbeidsplasser, at frivilligheten har gode vilkår, at skoleveien er trygg, at sentrumsutviklingen er positiv og at helse og omsorg blir ivaretatt i kommunen vår. Det er jo derfor vi stiller opp på så mye frivillig arbeid. Men det er i kommunestyre vi vedtar rammebetingelsene og legger føringene for hvordan dette skal bli. Jeg har sagt ja til å være ordførerkandidat for Høyre fordi jeg vil ha bedre mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen på Gjøvik. Det gjør jeg best gjennom å si ja til slike verv. Jeg ønsker meg flere kvinner i kommunestyre som gjør det samme.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags