Jeg blir fra tid til annen spurt om det ikke er vanskelig og krevende å være politiker? Spesielt nå som varaordfører i den den største krisen og unntakstilstanden vi har opplevd.
Til dette er svaret mitt alltid; jo, det er vanskelig. Men den mest krevende oppgaven jeg har begitt meg inn på er å bli mamma. Det er det vanskeligste, det som har tydeliggjort sårbarheten min mest og som har satt meg i de situasjonene jeg har vært mest redd.

Men det er også det jeg er mest stolt av, det som har gjort meg mest glad og gitt meg mest lykke. Og slik tror jeg det er for de fleste foreldre, og noe vi føler ekstra på i disse dager.
Nå er jeg mor til to flotte ungdommer. Ungdommer som i en normal situasjon skulle vært mer borte enn hjemme, som skulle tilbragt mer tid med venner enn med familie. Ungdommer som skulle brukt mer tid på løsrive seg og selvstendiggjøre seg enn å taust innrette seg etter lover, regler og anmodninger.

Men nå er det ikke slik. Nå har vi en situasjon vi ikke har opplevd maken til. Skolene er stengt, fritidsaktivitetene er lukket, vi er oppfordret til å holde oss mest mulig hjemme, ha få og faste kontakter, reise minst mulig og holde avstand til mennesker når vi er på steder med flere folk tilstede. Dette er vanskelig nok for de fleste av oss, men for ungdommene våre strider det mot deres natur der de er i livet og dets utvikling.
Vel fortjent fikk de av helseminister Bent Høie både en takk og en hyllest på mandagens pressekonferanse. En tale jeg håper vi som foreldre og andre voksne kan la oss inspirere av. Inspirere oss til å se det positive og det heldige i i vår situasjon. Men også inspirere oss til å legge forholdene til rette for at også ungdommene får mulighet til å kjenne på og oppleve fellesskap, frihet og ungdommelige uovervinnelighet om enn i en noe annen form enn normalt.

Som foreldre har vi nå fått et tilleggsinnhold i oppgaven som handler om å være støtte, veileder og pådriver for og rundt barn og unge. Støttende i beslutningene om å avstå fra den store festen, eller de store sammenkomstene. Det er ikke lett å være russ og måtte tenke ansvarlighet i gjennomføringen av feiringen, eller takke nei til å delta på festen noen har invitert til i smug. Aldri er vel behovet for å være en del av gjengen større enn i det russedresskledte fellesskapet. Frykten for å havne på utsiden, være ensom, ikke ha en gjeng å tilhøre, er for mange nå forstørret. Jeg beundrer de fine ungdommene våre som klarer å si nei til festen, og så forstår jeg de like fine ungdommene våre som ikke makter det ansvaret det er å si nei.

Vi må være veiledende og pådrivende i å legge til rette for og etablere arenaer for trygg samhandling, aktivitet og opplevelse både i privat regi og gjennom skole og fritid. Alle har ikke et hjem med stor hage det kan inviteres til grilling, spill og moro i for de obligatoriske fem. Vi må bidra til at slike begrensninger ikke forsterker eller lager forskjeller og økt ensomhet hos barn og unge.
Jeg håper vi sammen denne våren og sommeren klarer å utveksle erfaringer, gi hverandre gode ideer, legge til rette for hyggelige fellesskap både digitalt, og i den virkelige verden som ivaretar ungdommenes iboende kraft, behov for selvstendighet, frihet og samhold. Jeg håper vi sammen finner raushet og forståelse til ikke å fordømme, stenge ute og høylydt irettesette.

Jeg tror at om vi klarer dette, vil vi ikke bare lengte oss gjennom denne sommeren, men også skape minner og opplevelser som gjør at drømmen om neste sommer, også for de unge, gir mening.