Gå til sidens hovedinnhold

De sårbare barna trenger mer enn åpen barnehage og skole

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

12. mars iverksatte en alvorstynget regjering «de mest inngripende tiltak den norske befolkningen har opplevd i fredstid». Skolene og barnehagene ble stengt. Det skjedde ikke engang under 2. verdenskrig!

Bekymrede fagfolk og politikere var raskt på banen og pekte på alvorlige konsekvenser for «sårbare barn og unge». Skoler og barnehager ble pekt på som nøkkelfaktor for å ivareta disse barna og ble pålagt å gi et tilbud til tross for at «alt annet» var stengt.

Hvem er de sårbare barna?

De er ingen ensartet gruppe med barn. De kommer fra alle sosiale miljøer og de sitter i alle klasserom. De er enkeltindivider med familier som har ekstra behov for at systemene rundt fungerer og kan gi tilpasset og helt nødvendig støtte og hjelp.

For noen barn er det faktorer ved individet som gjør at de trenger ekstra oppmerksomhet i kortere eller lengre perioder. De kan for eksempel ha ulike lærevansker, funksjonsnedsettelser eller sykdom som gir «annerledes» utvikling.

For andre barn er det faktorer i oppvekstmiljø, vanskelig familiesituasjon, mobbing og lignende som gjør at de i kortere eller lengre perioder i oppveksten trenger ekstra oppmerksomhet og støtte. Litteraturen viser til at så mye som 1 av 5 barn går gjennom traumatiske opplevelser i oppveksten.

Hva trenger sårbare barn?

De trenger å bli sett og oppdaget. De trenger hjelpe og støtte som kan komme raskt i gang Derfor er kommunene pålagt å gi «tidlig innsats». Først og fremst gjennom etablerte systemer i førstelinja der lærere, barne-og ungdomsarbeidere, sosiallærer, barnevernspedagoger og andre ansatte møter barna daglig. Alle har gjennom opplæringsloven rett til tilpasset opplæring, intensiv opplæring er lovpålagt det samme er oppfølging og iverksetting av tiltak når et barn ikke har det trygt og godt. Dette krever samarbeidsmøter mellom de voksne rundt barnet som skal iverksettes egnede tiltak. Det kan være lesekurs, lekegruppe, samtaler individuelt eller i gruppe med kompetente og omsorgsfulle voksne. Vi skal fange opp følge opp og tilby hjelp raskt fra andre instanser som helsestasjon, PPT, barnevern. Noen barn utredes og behandles på sykehusene. Skole og barnehage er sentrale aktører for å gjennomføre og følge opp tiltak.

Kapasitet og ressurser

Følgene av covid-19 pandemien er en enda mer anstrengt kommuneøkonomi, for mange kommuner er det krise. I kommunene vet man ennå ikke hva full kompensasjon for merutgiftene innebærer. Det er stort overforbruk, mye av omstillings- og effektiviseringsarbeidet er satt på pause og helsesektoren har vært og er under stort press for å redde liv. Når kommunene nå skal få budsjettet for de kommende år i balanse vil kuttene ramme hardt. De sårbare barna er der fremdeles selv om barnehagene og skolene er åpne og tilbake i drift. De sårbare barna trenger at systemet kan tilby hjelp og støtte både for grupper og individuelt, kanskje mer enn noen gang. Alle peker på at «tidlig innsats» er mer lønnsomt enn reparasjon, men det handler først og fremst om menneskeverd, etikk og menneskets muligheter for livsmestring ut fra egne forutsetninger. Vi vet mye om hva som skal til for å hjelpe og støtte barn og familier.

De sårbare barna trenger mer enn åpne barnehager og skoler. De trenger at vi har tilstrekkelig kapasitet og ressurser til å følge opp og å gi den lovpålagte, nødvendige hjelp og støtte. Vi er redd for at de systemene som er bygd opp ofres for å få kommuneøkonomien i balanse og roper et varsko. Ikke glem de sårbare barna!

Dette er et leserinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter og gir uttrykk for skribentens meninger.

Kommentarer til denne saken