Det er ikke så mange som flytter fra Grünerløkka til Etnedal. De som gjør det, vet at det betyr en fullstendig omlegging av livsstil. Fra trikk, T-bane, og travelt folkeliv, til 650 husholdninger fordelt på 459 kvadratkilometer. Alle skjønner at det er to ganske forskjellige liv på to helt forskjellige steder.

Så hvorfor er det vanskelig å se at mennesker fra vesentlig større byer enn Oslo finner det utfordrende å plutselig skulle bo i ei norsk fjellbygd? Dertil i et land de knapt har hørt om, med et språk de slett ikke forstår. Mens de bombarderes av bilder og nyheter fra hjemlandet, om nye krigshandlinger, strømkutt og angrep.

Flyktningstrømmen fra krigen i Ukraina utfordrer den norske oppfatningen av hvem flyktninger er. Ukrainerne er ikke kvoteflyktninger fra humanitære katastrofer i fjerne land. De er heller ikke båtflyktninger fra arabiske terrorregimer. Og de er ikke «lykkejegere», som ytre høyre ellers gjerne snakker om.

Tvert imot var flyktningene som nå står på døra, for bare noen måneder siden helt vanlige innbyggere i Europas nest største land. Et land som siden uavhengigheten i 1991 har tatt store steg i vestlig retning, med moderne storbyer, voksende økonomi og relativt høyt utdannelsesnivå for begge kjønn.

De er ikke her fordi de leter etter et bedre liv i et av verdens rikeste land. De er her fordi presidenten har bedt dem søke tilflukt i Europa, fram til det formodentlig er trygt å vende hjem.

Vit at langt de fleste tar imot tilbudet Norge gir med takknemlighet. Men vi skal respektere at det ikke fungerer for alle å bli forespeilet måneder og år på denne ufrivillige reisa, i spredt bebygde distriktskommuner som Etnedal.

Mer enn 30.000 ukrainere har Norge tatt imot i år. Over 1500 av dem lever nå i Innlandet. Mens krigen fortsetter, er det neste år ventet minst like mange flyktninger. Det vil kreve mye av systemet, og noe av alle oss som er Norge. Vi må bidra med åpenhet, raushet og omtanke for det større fellesskapet.

Om ikke annet, kan vi avstå fra å dynke sosiale medier med giftig avfall fra egen frustrasjon. Det kan faktisk alle klare.