Det er en merkbar bekymring som kommer til orde i den offentlige debatten om kommune- og fylkesbudsjettene. Ikke overraskende kaster opposisjonspolitikere seg på for å gjøre egen politikk tydelig. Gavepakken i år er at det er lett å si seg enig i at noe må gjøres. Vi har grunn til å være bekymret. I min egen kommune Søndre Land, er dette særlig tydelig når mangeårige kommunedirektør Arne Skogsbakken sier at han ikke har vært med på lignende. Vi må både kutte utgifter og tære på oppsparte midler. Vi går en mørk tid i møte.

Kloke valg er krevende. Kortsiktig kritikk som har til formål å hakke løs på motstandere, interesserer meg derfor lite. Det blir støy som hindrer oss i et prosjekt som nå bør stå fremst i panna. Vi må finne et felles grunnlag vi kan samle oss om. Den skarpe kritikken kan heller reises vertikalt. Veien synes uansett lang til de regionale og nasjonale stemmene som vil tale vår sak med tyngde. Jeg undres derfor over det jeg nå oppfatter som manglende kritikk i egne partipolitiske rekker, både internt og eksternt? Hvor blir det av protestene?

Problemene startet ikke i dag. De startet heller ikke for 30 år siden da familien min flyttet til bygda. Allerede da var vi kommet langt i utviklingen med fall i arbeidsplasser, befolkningsnedgang og reduksjon av infrastrukturen. Selv i dag med nye former for kommunikasjonsteknologi og generell framsnakking av natur og miljø, virker det som om denne vakre naturkommunen plasseres lenger og lenger unna resten av samfunnet. Vi snakker med andre ord om en villet politisk utvikling som har fått pågå over lang tid, med svikt på mange nivå. Når klarer vi å samkjøre oss om et krav som er tydelig på at nok er nok?

Min tidligere naturfaglærer Bjørn Edvardsen har i høst beskrevet oppvekst og utvikling i Søndre Land gjennom et langt liv. Denne beretningen bør være obligatorisk lesning for alle som vil ta beslutninger på bygdas vegne. Historien er dramatisk og lite lystig. Likevel leser jeg Edvardsens tekst med håp og tro på en fremtid vi nå må skape sammen. Mest sannsynlig bygger dette på mine erfaringer med forfatteren selv. Mye er mulig med rett innstilling og forankring i lokale, gode praksiser.

Jeg husker Edvardsen som kunnskapsrik, engasjert og med stort hjerte for bygda. Slikt smitter. Noe av det viktigste jeg har med meg er minnene fra alle de turene vi hadde ut i skog og mark. Timeplanen var lagt med dette for øyet. Det ble mange turer. Prøver og teori bygget opp under disse erfaringene fra felt. Jeg tenker fremdeles på lærer Edvardsen når jeg ser lav, kråkefot eller sisselrot i skogen. Jeg tenker også på Edvardsen som eksempel på en dyktig, kompetent lærer som kombinerer høy formell kompetanse med gode og lokalt forankrede praksiser. I dag er dette ingen selvfølge.

Sannsynligvis fikk jeg mye ekstra med meg fra undervisningen i Bjørn Edvardsens timer. Frøene som ble sådd bidro til senere livsvalg. Det som er sikkert, er at ingenting av dette vil komme frem på standardiserte mål. De naturfaglige skoleresultatene mine var middelmådige. Derimot fikk jeg med meg noe som for min del viste seg viktigere på sikt. Nå har jeg også flyttet hjem igjen. Vi bør ikke undervurdere lærdom som springer ut av god praksis, som i Edvardsens undervisningstimer.

Rasjonale for omprioriteringer kan være forskningsbasert, men det kan også innebære at kunnskapsgrunnlaget et hentet fra et datagrunnlag preget av urbanisering og sentralisering. Import av en slik form for standarder kan se bra ut på papiret, men kostnaden kan bli at vi mister de gode praksisene på veien. Vi må spørre oss om en slik strategi kan bidra til å sette oss som lokalsamfunn enda lenger ut på sidelinja.

Eksempler kan hentes fra mange hold, og min erfaring er at tradisjonell yrkesstolthet fortsatt har høy status blant lokale folk flest. Dette til tross for at praktisk fordumming ellers har bredt om seg nærmest som en folkesykdom. Standardiserte skrivebordspraksiser har fått vokse frem på bekostning av lokalt utviklet erfaring. Profesjonene er under press. Partssamarbeid og medbestemmelse svekkes. Endringer selges inn som innovasjon, men innebærer som oftest innsparing, kutt og nedbemanning i førstelinjetjenestene. Innpakningen er ny, men kan i realiteten innebære krympflasjon i velferden og devaluering av praksis. Hvor godt er den yrkesstolte bevisstheten nå representert i vårt kommunehus?

Kloke valg er krevende. Kanskje kreves nå også nytenkning om vår evne til å heve hodet og protestere? Nok må da snart være nok!