De glemmer deg aldri

Av
DEL

MeningerJeg ble kjent med deg under et opphold i Frankrike så langt tilbake som i 1983. Noen uker hadde vi daglig kontakt. Som kurder hadde du flykta fra Tyrkia for å unngå langvarig fengsling – og kanskje det som verre var. Hvis du lever, gir jeg deg for sikkerhets skyld et dekknavn, Ahmed. Du er ennå ikke søtti år, og at Erdogan hater deg, kan du stole på.

Du hadde vært skolelærer i en kurdisk landsby der det etter militærkuppet i 1980 var forbudt å snakke kurdisk, både for lærere og elever. Det var også forbudt å synge kurdiske sanger eller gi barn kurdiske navn. Det var høytidelig vedtatt offisielle forbud mot å bruke ord som «kurder» og «kurdisk» både skriftlig og muntlig.

Det gikk flere år før telefonen plutselig ringte. Du fortalte at du hadde bodd noen år i Stockholm og spurte om vi kunne treffes. Vi hadde tenkt oss en tur til den ferske nasjonalparken ved Ormtjernkampen i Gausdal vestfjell neste helg. Du kom og ble med.

Da vi sto der på toppen, spurte jeg om det var stor forskjell på den norske fjellheimen og den du var vant til. Du svarte at terrenget likna, men vegetasjonen var forskjellig. Så ble du lenge stille. Det vi kunne høre var fuglefløyt og et og annet vennlig vindkast.

Så slo det meg: Du hørte ingen granatnedslag og så ingen helikoptre nærme seg.

Du hadde fortalt at du skulle reise hjem og bidra med ditt i kampen mot det tyrkiske terrorregimet. Ville du inn i den akutte kampen med gevær, eller i den langsiktige kampen for å endre sosiale sammenhenger mellom tyrkere og kurdere?

Jeg spurte ikke direkte, men jeg visste at du hadde vært far et par års tid, og spurte i stedet: Hva med kona di og sønnen din? Du svarte: «Hun vil fortelle hvorfor jeg dro, og han vil etter hvert forstå.»

Hva er det for oss i det trygge Norge å forstå?

Første bud er: Se deg om! Kanskje bor det en kurderfamilie i nabolaget. Kanskje veit du om en kurder på jobben. Kanskje har ungen din en kurdisk klassekamerat. Ta kontakt med dem, slik at de forstår at vi også er fortvila over den tyrkiske invasjonen.

Ahmed tok turen fra Stockholm til Lillehammer for å treffe meg – for å få sagt det usagte: Det er ikke sikkert vi treffes igjen.

Kurdere er et stolt folkeferd. De tigger ikke om medynk. Om du ikke veit hva du skal si dem, kan det være nok med et tydelig håndtrykk. De glemmer deg aldri!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags