Det sier den ukrainske ballerinaen Kateryna Didenko om rollen i «Svanesjøen», som hun skal danse seg rundt Norge med fra 1. til 30. april. Hun er på solidaritetsturné med The Kyiv Grand Ballet, som vil opptre på nær 20 norske kulturhus og scener. Fredag kveld står Gjøvik kino for tur.

Ballettensemblet var i ferd med å avslutte Europa-turneen i Frankrike da Ukraina ble invadert. Mens noen av de mannlige danserne dro hjem for å forsvare landet mot de russiske angriperne, er resten av danserne nå flyktninger i andre land – mens byene der hjemscenene deres ligger bombes sønder og sammen.

Men solidaritetsturneen gir ikke bare danserne sårt tiltrengte midler og inntekt til hjelpearbeid, forklarer Kateryna Didenko overfor NTB:

Kulturen lever

– Det er vanskelig å danse og vite at du ikke har et hjem lenger. Men jeg fortsetter å danse – for med dansen kan jeg snakke med menneskene som kommer for å se oss. Snakke med mine armer, mine bein, mine bevegelser, min sjel. Det er derfor jeg går på scenen – for å fortelle flest mulig om hva som skjer i Ukraina, sier ballerinaen.

– Dansen vår viser at vår kultur er levende. Russerne bomber landet vårt og husene våre, teatrene våre, kirkene våre. Men kulturen vår, som er inni oss, inne i sjelene våre, er levende. Vi må vise den fram – for på den måten vise at vi lever og at de ikke kan drepe oss som folk. Vi er her fremdeles. Men vi må også fortelle om at vi trenger økonomisk hjelp til å overleve.

Kateryna Didenkos foreldre er fra Kharkiv, den storbyen som først ble angrepet. Allerede første dagen av krigen ba hun foreldrene sine om å reise til besteforeldrenes hjemsted, langt vekk fra Kharkiv.

– De er fremdeles der. Faren min er 58 år og kan ikke forlate landet. Ektemannen min er i Kyiv. Det er veldig vanskelig, sier Didenko.

«Er du fremdeles i live?»

Hun og mannen, som heller ikke kan reise fra Ukraina, ble enige om at hun skulle ta med sønnen deres på et år og hans mor til Tyskland. Der bodde allerede søsteren hennes.

– Hele dagen er du på telefonen og spør dine kjære, «er dere fremdeles i live?» . Hver dag snakker jeg med foreldrene mine. Om hvor langt unna bombene er, om de hører dem.

Kateryna Didenko sier det er vanskelig å være langt unna hjemlandet, der mennene er, selv om hun sier at hun og de andre kvinnelige danserne fortsetter arbeidet for å vise fram Ukrainas kultur.

– Vi kan danse og samle inn penger til oss og vårt land. Det er viktig. Vi er takknemlige overfor dem som kommer til våre forestillinger. Det hjelper oss å få gå på scenen. Hele tiden håper og ber vi for vårt land, for familiene våre – og for soldatene som kjemper for det, at de skal holde ut. For den rette siden må vinne, sier Didenko på telefon til NTB.

Godhetens seier

Valget falt ifølge Ballet Art Theatre, som organiserer turneen i Norge, på «Svanesjøen» av to grunner: Det er en historie som handler om kampen mellom godt og ondt. Forestillingen i Norge lover å bringe «et symbolsk kunstnerisk uttrykk, som minner om fredens og godhetens uunngåelige seier». Og så er det naturligvis det at «Svanesjøen» danses hovedsakelig av kvinnelige dansere.

– Nå, når alle mennene i Ukraina blir kalt til å forsvare landet sitt med våpen i hendene, og kvinner med barn og eldre flykter fra krigen, blir «Svanesjøen» en oppfordring om fred og et tegn på støtte til ukrainske kvinner som bærer krigens tunge byrde, heter det på Facebook-siden til Ballet Art Theatre.