Døren er høy og terskelen lav hos Dagfinn Follerås som tar imot hjemme på Raufoss. Det er over fem år siden regjeringen avviklet boplikten for prester i Den norske kirke, og «prestegården» til Follerås består av et hus som er satt sammen av tre, et anneks, en låve med ymse boder for både oppbevaring og «furting» og et hønsehus i spreke blåfarger.

– Ha skoa på, sier presten mildt og leder an mot kjøkkenet der kaffen serveres fra presskanne. Smurte lefser har han også på lur, men likevel er han ikke helt fornøyd med utvalget av munngodt.

– Nei, sjå her, humrer han tilfreds og fisker fram en pose med sjokolade han fordeler raust utover fatet.

Uvant

Datoen viser 12. mars 2020 og Dagfinn Follerås ser på nyhetene sammen med kona. Fra skjermen ser de landets statsminister Erna Solberg med ansiktet i alvorlige folder fortelle at regjeringen omgående vil igangsette de sterkeste og mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Sagt med andre ord: Norge lukkes ned, stenges, legges lokk på.

Noen dager tidligere har bilder fra et lukket og virusrammet Italia slått ned som en bombe. De ellers så vennlige og imøtekommende menneskene hvis liv består av store, sosiale og rause tilstelninger med både familie og fremmede ved bordet, må nå holde seg innendørs og langt unna folk.

– Bildene fra Italia gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ble rett og slett redd, sier Follerås som i pandemiens spede begynnelse i likhet med de fleste av oss ikke helt forsto hva dette innebar. Han fikk jobbforbud i 14 dager, med – som for de aller fleste av oss – alt hva det innebar av fordeler og ulemper.

– I starten gikk det greit. Jeg puslet ute og fikk en del gjort, men så ble det trått det også. Derfor bestemte kona mi og jeg oss for å ta bilen og reise ut en tur. Vi kjørte oppom Synnfjellet og på vei ned igjen stoppet vi på Dokka for å ta en kopp kaffe, da det plutselig slo oss at det vi gjorde var ulovlig, det var forbudt. Vi følte oss som forbrytere fordi vi hadde tatt en kjøretur utenfor kommunegrensa, sier Follerås og griper etter kaffekoppen.

Savner samtaler

Tilbake på jobb igjen som sokneprest i Ås menighet og til en hverdag som nå var snudd på hodet. Fra å ha døra åpen og når som helst kunne ta folk i hånda eller gi noen en god, varm klem, besto hverdagen nå av håndsprit, strenge regler på hvor mange som kunne møtes og avlyste konfirmasjoner og bryllup. Til og med den vanlige søndagsgudstjenesten var det satt rødt kryss over.

– Det at det bare kunne være ti personer til stede i begravelser var likevel det verste. Det å se pårørende midt i sorgen måtte velge ut hvem som skulle få delta i avskjeden til en nær var utrolig trist, sier presten stille før han kremter til.

– For meg som prest var det så rart å ikke kunne gi noen en klem eller et godt håndtrykk. Det å bli møtt på en fysisk måte er så utrolig viktig og er nok det jeg har savnet mest det siste året, sier Follerås som opplever at mange tar kontakt med presten for å få råd eller rett og slett bare prate.

– Jeg har hatt møter og samtaler over nett og telefon, og det er for så vidt greit. Men det er ingenting som slår en fysisk samtale og det å møte mennesker ansikt til ansikt og ta de hånda, smiler han og forteller at som et kompromiss har han hatt en god del vandremøter, der han i stedet for å snakke med mennesker over nett heller har invitert til en spasertur ute i naturen. Det har gått fint, sier han – bare turen ikke avsluttes med et håndtrykk.

Lever tett

Det skjer noe med oss mennesker når rutiner brytes og hverdagen hopper ut av det vante sporet. Under pandemien har hjemmet plutselig både blitt arbeidsplass og skolebenk og det gamle uttrykket «hvordan kan jeg savne deg når du aldri er borte» har plutselig fått en mer direkte betydning.

– For mange har det nok vært veldig uvant å plutselig sitte oppå hverandre. Det blir litt som når et ektepar blir pensjonister og plutselig tilbringer de hver ledige time sammen. Slike overganger gjør at folk kan begynne å slite på hverandre. Det oppstår frustrasjon og lunta blir kortere, sier Dagfinn Follerås som i parforhold også har eksempler på det motsatte, at mennesker har funnet tonen igjen og oppdager nye sider ved partneren som gjør at relasjonen får den gjødningen som skal til for å klare framtidige utfordringer.

– Det er likevel ikke å underslå at veldig mange har hatt og har det stritt. Det siste året har tatt på og det har jeg full forståelse for. Samtidig er det også mange som har hatt det helt greit, men opplever at det nærmest er litt tabu å si det høyt, sier Follerås som mener at oppi alt er det viktigste å gjøre så godt en kan med å opprettholde en viss form for normalitet.

– For eksempel skal vi ha konfirmasjoner som normalt. Vi vet ennå ikke helt hvordan det blir, men konfirmasjon i juni blir det, smiler presten og tar en ny slurk kaffe.

Les også

Ett år med korona - sju historier: – Vi er blitt mer sammensveiset etter dette

Visdomsord

Det er på sin plass å spørre presten hva som har gjort mest inntrykk på ham det siste året. Nok en gang trekker han fram mangelen på menneskemøter, men han husker også en julegudstjeneste som nok kommer til å sitte i ham lenge. Han hadde nettopp blitt bestefar igjen, og mot slutten av gudstjenesten og «Deilig er jorden» møtte han ett par øyne som gjorde at tårene fikk fritt utløp.

– Jeg var så takknemlig for at jeg hadde blitt bestefar, men så møtte jeg blikket til noen unge mennesker som hadde mistet moren sin så altfor tidlig. Den kontrasten over at jeg gledet meg over et nytt liv og at de hadde mistet moren sin, ble for mye for meg og jeg kunne ikke holde tårene tilbake, sier han stille.

De siste drøye 12 månedene har man ikke kunnet bla i en avis eller sveipe innom radioen uten å få servert nye smittevernregler og tiltak. Å holde fasaden og vri hodet til å tenke positivt, har ikke akkurat vært en enkel oppgave, heller ikke for Dagfinn Follerås som når det har stormet som verst har fått god bruk for noen visdomsord fra sin gamle lærer på menighetsfakultetet.

– Han lærte meg at det er viktig å være «mulighetsopptatt», og ikke «problemmedtatt», sier presten og lar som i en andakt ordene henge litt i luften til de liksom faller på plass.