Gå til sidens hovedinnhold

Da hun gråt på trappa sa jenta at hun var bilsyk. Sannheten var mye verre: – Jeg har fremdeles «flashbacks» til det som hendte

Hun vil fortelle sin historie. For kanskje å kunne hjelpe andre.

Artikkelen er over 1 år gammel
For abonnenter

(Drammens Tidende): Det skjedde ofte, sier den nå 18 år gamle jenta. Ofte satt hun der, ute på trappa, og gråt.

Når folk spurte henne hvorfor hun var så lei seg, sa hun at hun var bilsyk.

– Jeg ble så ofte bilsyk da jeg var liten, så det var lett å skylde på at det var derfor jeg satt og gråt, sier hun.

For det var et stykke å kjøre.

Til besteforeldrene. Til farfar – og noe som var uendelig mye verre enn å bli bilsyk.

Mange år senere er farfaren dømt og soner nå en fengselsstraff på seks år for seksuelle overgrep.

Farfaren er dømt for:

  • Seksuelle overgrep mot både barnebarnet og en annen mindreårig slektning.
  • Seksuell omgang med barn under ti år, og for at dette skal ha skjedd gjentatte ganger.
  • Seksuelle handlinger med barn under 16 år, og det var skjerpende for straffen at dette skjedde over tid, og innebar det lagmannsretten kaller «misbruk av slektskapsforhold».

I begge tilfellene startet overgrepene da barna var seks år gamle, men overgrepene foregikk på forskjellige tidspunkter.

Nå vil jenta fortelle sin historie.

Jenta ønsker å stå åpent fram, men er av Drammens Tidende delvis anonymisert i artikkelen av hensyn til andre berørte.

– Det er litt skummelt å skulle fortelle, men jeg vet hvor jeg står. Jeg er ikke så opptatt av hva andre tenker og mener lengre. Det gjør det mindre skummelt. Jeg vet selv at jeg gjerne skulle kunne lest slike historier etter at dette skjedde meg, sier hun til Drammens Tidende.

Landet rundt

Under fanen Landet rundt ønsker vi i Oppland Arbeiderblad å gi våre lesere tilgang til noen av de beste, artigste og viktigste artiklene fra de andre Amedia-avisene i Norge, inkludert Nettavisen. Dette er én av dem.

Hun forklarer:

– Det er enklere å forholde seg til, tror jeg. For da blir det ikke noe som bare er på nyhetene og fæle filmer. Det skjer, liksom.

En normal barndom – en stund

Starten på livet så ut til å bli akkurat som de fleste andres. En fin tid, med mor, far og søsken. Ikke noe unormalt i det. Hun begynte på skolen i drammensdistriktet, trivdes godt og hadde mange venner, sier hun.

Jenta får ofte høre at hun var veldig blid som barn.

– Jeg hadde det bare fint, faktisk.

Ting skal ha endret seg etter at hun begynte på skolen. Foreldrene skilte seg. Moren slet med sykdom. Men de klarte seg, sier jenta.

Tross noe motgang var det lite som tydet på at det skulle skje noe virkelig tragisk, sier hun. Noe som ville endre alt.

Hun var seks år, og gikk i første klasse, da hun merket at noe var galt.

Hun merket at dette ikke var greit, det var ikke vanlig. Hun husker at hun tenkte at hvis hun sa noe til noen, ville de ikke forstå.

– Det kan godt hende at det var han som lærte meg å tenke slik. Han sa til meg at dette var veldig galt. Det var opplagt helt fra starten av, sier jenta.

– Han sa at hvis noen fikk vite dette, da havnet farfar i fengsel.

Da hun var åtte år flyttet jenta med moren til et annet sted i landet. Det betydde ikke at besøkene hos besteforeldrene stoppet, sier hun.

Drammens Tidende spør henne om hun husker hvor ofte det skjedde. Det som ikke skal skje med noen barn.

– Det vet jeg ikke. I mange år har jeg kun prøvd å fortrenge det. Jeg sluttet å telle på et tidspunkt, det var greit å ikke vite hvor ofte det skjedde. Men i en periode på seks år møter man besteforeldrene sine ofte. Siden vi bodde et annet sted enn dem, og det var en reise på flere timer for å komme dit, var det naturlig at jeg sov over når jeg besøkte dem.

Lagmannsretten konkluderte med at jenta hadde blitt utsatt for minst ti tilfeller av seksuell omgang mellom 2007 og 2013.

Det var derfor hun satt der på trappa, utenfor besteforeldrenes hus, og gråt.

Fordi hun visste hva som kunne vente henne, sier hun.

Jenta sier også at hun som regel var ganske nedfor på skolen, før de helgene hun skulle til farfar.

– Folk merket det jo på meg, men de fikk ikke vite hva som var den egentlig grunnen, sier hun.

Moren sier også at hun merket at noe var galt, uten å kunne sette fingeren på hva det var.

– Siden hun klaget på vondt i hodet og magen sjekket vi alt mulig med legene. De fant ikke ut hva det var, sier moren til Drammens Tidende.

Etter at jenta hadde vært hos besteforeldrene skal humøret ha kommet tilbake igjen. Da var det ofte noen uker til neste gang.

Slik pågikk det helt til jenta var tolv år gammel. Seks år med frykt.

– Jeg har fremdeles «flashbacks» til det som hendte. Det har blitt en vanlig ting for meg. Noen ganger går det greit å takle, andre ganger går det ikke så bra. Det hender jeg får panikkanfall. Fremdeles.

Hun ble eldre. Da skjedde det noe.

Overlevelsesteknikker

– Hva var det som gjorde at overgrepene stoppet?

– Det vet jeg ikke. Jeg begynte å bli litt eldre. Prioriteringene ble annerledes, jeg skulle kanskje på en fotballcup eller noe en helg, og så kunne ikke faren min ta meg med til farfar en annen helg. Det ble lengre og lengre mellom hver gang jeg skulle dit, sier hun.

Jenta sier det var godt å kjenne at det kunne gå måneder mellom hver gang hun så farfaren. Men hun var også redd.

– For plutselig kunne det bli gjort en avtale, og vi skulle dit ett par uker senere. Det var ikke så greit.

Hun sier hun måtte lære seg teknikker for å takle møtene med farfaren.

– Det ble å late som om alt var normalt. For andre må det ha virket veldig naturlig. Jeg har sett bilder fra den tiden der vi sitter og spiller brettspill sammen. Det var «sånn det skulle være». Jeg fikk kanskje en bekreftelse på at det ikke bare var vondt i ham. Men det var en elefant i rommet mellom meg og han.

Jenta sier den fasaden hun måtte opprettholde var forferdelig tung.

– Som jeg sa har jeg brukt mange år på å fortrenge det.

Overgrep mot barn

Det finnes ikke sikre tall for hvor mange barn i Norge som er utsatt for seksuelle overgrep.

I spørreundersøkelser blant voksne rapporterer 8 til 19 prosent kvinner og 1 til 14 prosent menn at de har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn eller unge.

Internasjonale studier som ser på alle former for seksuelle overgrep mot barn under 18 år, viser en andel på 21 prosent kvinner og 6 prosent menn.

Rapporteringen av seksuelle overgrep har økt de siste 10-20 årene, og noen undersøkelser konkluderer med at også forekomsten av overgrep har økt. I Norge er det ikke vist forskjeller i forekomst i ulike deler av landet eller mellom by og land.

Overgriperne er oftest gutter og menn. Kvinner er involvert i omtrent 5 til 15 prosent av alle overgrep mot barn og i 16 til 18 prosent av overgrepene mot gutter. Overgrep fra jevnaldrende barn eller unge under 18 år utgjør omkring en tredjedel av overgrepene. Overgrep utført av en annen ung person kan være like skadelig som overgrep utført av en voksen. Overgriper er i de fleste tilfeller en person barnet kjenner fra før.

Kilde: nhi.no

– Han så meg

Tiden gikk. Det var ikke så ille som før, sier hun, men arrene satt dypt. De begynte også å bli mer synlige.

Jenta sier til Drammens Tidende at hun begynte med selvskading da hun gikk i 8.-klasse. Det varte derimot ikke så lenge. For noen la merke til det som var i ferd med å skje.

– Jeg ble på en måte avslørt. Av en som jobbet på ungdomsklubben der jeg gikk. En prest. Han så meg.

Presten la merke til det som var i ferd med å skje, og begynte å stille spørsmål om hvorfor jenta ikke hadde det bra, sier hun.

– Det var spesielt. Veldig mange andre kunne sett noe, men gjorde det ikke. Presten antok det verste med en gang, og det var kanskje det som var forskjellen. Man vil nok ikke tenke det verste, ikke med én gang. Det var nok lurt av presten, sier hun med et lite smil.

Det endte med at politiet fikk vite om jentas historie. Presten har forklart seg i retten, i både tingretten og lagmannsretten, men ønsker ikke å bidra i artikkelen.

Jenta snakker fortsatt med presten i dag, og jobber også en del på den samme ungdomsklubben. Hun tar utdanning innen barne- og ungdomsarbeid i dag. Det tror hun ikke er tilfeldig.

– Jeg vet jo hvor verdifull den jobben kan være. Så det ble vel slik det måtte, sier hun.

Moren til jenta sier at mange brikker falt på plass den dagen hun fikk høre om anmeldelsen.

– Da ga alt mening: Hodet og magen hennes, alt sammen. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet, så klart. Å vite at noen har gjort barnet ditt så vondt er forferdelig. Hvor dårlig mor kan man være, tenkte jeg, uten å se noe sånt. I ettertid har jeg fått hjelp til å innse at det å ikke merke noe er vanlig i slike situasjoner. Det har hjulpet, sier moren.

Da politiet begynte å etterforske saken viste seg at en annen slektning også hadde en historie å fortelle om jentas farfar. Drammens Tidende har snakket med slektningen, som ikke ønsker å medvirke i artikkelen.

Avvist i Høyesterett

To år etter at jenta åpnet seg til presten ble farfaren dømt for å ha misbrukt to barn. Han soner en dom fra Borgarting lagmannsrett på seks år.

Farfaren har prøvd å bestride dommen flere ganger. Anken ble avvist av Høyesterett forrige uke, ifølge lagmannsretten.

Jenta ble tilkjent et oppreisningsbeløp på 225.000 kroner, mens slektningen fikk tilkjent 170.000 kroner.

Sitat fra dommen i lagmannsretten

«Overgrepene innebærer en utnyttelse av det tillitsforholdet det naturlig er mellom en bestefar og hans (slektninger, journ.anm). Det er videre skjerpende at overgrepene mot begge startet da de var svært unge og i besteforeldrenes hjem der de skal føle seg trygge».

– Det verste nå er det at han aldri har sagt unnskyld til meg. Han har aldri innrømmet noe. Det er leit.

Petter Mandt forsvarte farfaren både i tingretten og i lagmannsretten. Mandt har kontaktet farfaren og forelagt ham spørsmål fra Drammens Tidende. Farfaren har ikke besvart disse spørsmålene.

Saken fortsetter under bildet

Hun tenker på første gang hun leste om dommen mot farfaren, og gikk inn i kommentarfeltet.

– De skrev at denne jenta var ødelagt for alltid. At livet var over, på en måte. Jeg mistet alt håp. Det betydde ikke så mye hva folk rundt meg sa, lengre. Da var det på en måte sant, det som sto skrevet på nettet.

Hun husker også de tingene som sto skrevet om farfaren. At han skulle navngis, kastreres, henges opp i et tre. Slike ting.

– Selv om han har gjort meg vondt, ønsket ikke jeg å gjøre ham noe vondt tilbake. Derfor var det tøft å lese det folk skrev.

Håper å hjelpe noen

De første årene etter det som skjedde ville ikke jenta at noen skulle vite om noe. Ikke engang innad i familien. Ikke alle fikk vite noe, der heller, ifølge henne selv.

Hun sier at støttespillere rundt henne har sett at hun er sterk nå. De har oppfordret henne til å si noe om det som skjedde.

Moren sier hun støtter datteren fullt ut.

– Jeg er veldig stolt av henne, som har stått fram så tidlig som hun har, for å hjelpe andre. Man får ikke gjort noe med overgrepene som har skjedd, men jo tidligere man får avdekket overgrep andre steder, jo bedre. Kanskje dette hjelper noen, sier moren.

Misbruk innad i familier er ikke noe det snakkes nok om, sier jenta.

Hun sier at hun ikke har møtt mange med lignende historier som hennes egen.

– Men de finnes nok. Selv vet jeg at det er noe godt i det å vite at ikke alle har det slik jeg hadde det. Men de finnes. Jeg håper dette kan være til hjelp for dem. De er ikke alene, og de kan få hjelp.