Dagene mellom 12. mars 2020 og 25. september 2021 vil gå inn i historiebøkene i Norge som de 562 dagene vi hadde restriksjoner i landet på grunn av Covid-19.

På åpningsdagen var jeg vitne til at folk igjen myldret sammen ute i gatene, på barer og utesteder. Folk ropte og skrek, klemte hverandre og var over seg av glede over at landet igjen var åpnet . Samtidig som disse bildene danset over tv-skjermen, lå jeg med smerter og is-pose på hånda, som samme dag hadde møtt et annet mylder. Monsterveps under epleinnhøstingen hadde også gitt meg grunn til å rope og skrike, men ikke av glede.

Mens jeg ventet på at de verste smertene skulle gi seg, fikk jeg god anledning til nye refleksjoner over livets og årstidens ulike utfordringer, over folketetthet og overflod.

Vepsebolet er skrekkinngytende stort, men det er en trøst at vepsen snart vil dø av kulde og at dronningen da vil flytte til et nytt sted. Da kan det angripes, men helst ikke uten full bekledning og kjemikalier.

En hel verden har gjort forsøk på å nedkjempe et usynlig virus, med kjemikalier, full bekledning og vaksiner. Vi har fulgt smittetopper, økende og synkende smittetall. Norge blir nevnt som det landet som har bekjempet pandemien best i en hel verden. Er det fordi vi er så få?

Det ble hevdet at Covid-19 hadde sitt opphav via flaggermus og Kina. Med skråblikk har vi sett til Kina, av flere grunner. De innførte sin ettbarnspolitikk, men seks år etter at de ga opp dette, har landet snudd helt om. Flere steder i landet gir myndighetene nå ekstra penger til de som får et barn nummer to eller tre, leser jeg på NRK nyheter.

Hva kan vi gjøre for å holde folketallet vårt nede? Hvorfor er det så vanskelig å snakke om nettopp dette? Noen jeg kjenner veldig godt har tatt et voksent valg; de ønsker seg ikke barn. Jeg bøyer meg i ydmykhet over en slik beslutsomhet. Skulle vi våge oss på en aktiv folkebegrensningspolitikk? Kanskje verden igjen kunne si: «Look to Norway!»

FN sambandet opererer med begrepet befolkningstetthet. Den beregnes ved å dele den totale befolkningen på totalt landareal. Som eksempel kan nevnes at befolkningstettheten er 2 i Mongolia, 9 i Russland, 14 i Norge, 505 i Nederland og nesten 8000 i Singapore. (2006)

Nobels fredspris i 2020 gikk til Verdens Matvareprogram, og målet er vel at alle skal ha det godt mens vi lever på jorda? Men er det mattilgangen som er det egentlige problemet? Når skal vi begynne å snakke for alvor om å begrense befolkningsveksten?

Under årets stortingsvalg var miljø, det grønne skiftet og bærekraftig utvikling særdeles viktige tema, for alle partiene. Det er opplagt for oss alle at det er grenser for hva naturen nå tåler og at vi derfor må finne måter å skape gode levekår for oss mennesker i dag uten å ødelegge mer for fremtidens generasjoner. Men hva er du og jeg villige til i det daglige? Er vi villige til å gå ned i kjøpekraft? Kan vi klare oss med mindre? Mitt svar er et klart ja.

Jeg begynner med meg selv og i det små. To små epletrær ga meg 80 kilo epler til innlevering og deilig eplesaft. Da får jeg tåle at hånden svir litt i noen dager.