Morten Conradi prøver i Oppland Arbeiderblad 25. juni 2019 å avsanne min stadfesting av Asbjørn Sundes forhold til Moskvas som Sundes ledelse under andre verdenskrig. Jeg kan ikke forstå at noen som kjenner krigens virkelighet i Norge 1940–1945 kan benekte Sunde sitt underordningsforhold til Moskva, uansett hva politikere i statsrådsstillinger har påstått.

Conradi viker heller ikke tilbake for å gi den ensidige opplysning om at motsetningene mellom Sunde og Furubotn bunnet i at Furubotn ønsket kontroll med Sundes sabotasjeorganisasjon. Fra krigens dramatiske dokumenter om denne saken er det soleklart at Furubotn forlangte at Sunde skulle stå under norsk ledelse, ikke sovjetisk. For øvrig kan Conradi skaffe seg innblikk i denne saken ved å lese Kari-Anne Karlsens nyutkomne bok, Høyt spill – De kjempet mot nazismen, Omnibus forlag 2019. Hennes personregister er en nyttig veileder. Her fremgår det også tydelig hvilke følger Sundes til dels uansvarlige virksomhet fikk for distriktet.

Det er pinlig å se at Conradi skyver Anne-Grete Strøm Erichsen fremfor seg i spørsmålet om Sunde-kultus. Jeg har siden 1960-tallet til de senere år personlig hørt om den, først fra NKP-miljøet og dernest fra AKP-ml-miljøet fra 1970-tallet. Det er imidlertid mange av oss som avventer mer enn avstandstaken fra Stalin, Mao og Pol Pot. Hva med måten ml-erne utla vår norske okkupasjonshistorie om «folkekrigen» (revolusjonen) under Sundes ledelse? Vi må aldri glemme den kjente franske professor Francois’ Furets ord om et av stalinismens kjernepunkter, noe som også omfatter AKP (ml). Som tidligere kommunist kjente han godt til systemet han var en del av:

«Manipuleringen av historien er en gammel stalinistisk teknikk. […] Hvor skal man stanse når man beveger seg bakover gjennom rekken av løgner. Når man forvandler den mannen (Stalin) man har hyllet som et universalgeni, til en paranoid forbryter, hvordan kan man da bli trodd? […] Arvingene hans, de være seg følgesvenner eller utro barn, kan ikke drepe ham uten å skade seg selv.»

Det forundrer meg at Conradi kjører på med sine uholdbare påstander uten å avlegge mine tidligere bøker noen visitt. Fremdeles kan Furubotn i kamp, i krig, 1942–1945 (1977) anbefales, likeledes min doktoravhandling fra 1996, I Stalins skygge. I begge finnes referanser til originale samtidsdokumenter som behandler Asbjørn Sundes agentvirksomhet. Jeg vil spesielt anbefale Frihetskampen i Norge – og historikerne som sviktet (2010). I sistnevnte bok beskriver jeg AKP (ml)s «stalinistiske teknikk» i å behandle Norges krigshistorie på.