Jeg flyttet i sommer hjem til Søndre Land. Det gjorde jeg med stort hjerte for klimasaken. Jeg er i dag enda mer overbevist om at flyttinga var riktig valg. Det er her det må skje om vi skal få til nødvendig endring. Svikter vi bygda nå, svikter vi også klimasaken.

Realismen i mitt valg kan tilskrives en privilegert livs- og arbeidssituasjon. Jeg har mulighet for fleksibilitet og forholdsvis økonomisk trygghet. Valget om å fortsette uten bil, også på bygda, var ambisiøst. Noen anstrengelser kreves, men helsa er god og bidrar med sitt. Er man glad i natur, er det også lett å forelske seg hodestups i Søndre Land. Landskapet er mektig og enormt vakkert.

Det burde være av allmenn interesse at flere ønsker å velge som meg. Valget burde være enklere og forholdene lagt bedre til rette. Hadde vi som storsamfunn og region maktet å finne klimatiltak som monnet i noen grad, ville hensynet til bygdene stått sterkere. Vi er avhengig av innretninger som spiller på lag med bygda. Det er trist om kombinasjonen bygdeliv og klimasak skal avhenge av personlige privilegier og evne til å være sta som faen for å stå imot. Dessverre er det der vi står i dag.

Dette er på ingen måte noe angrep mot sambygdinger som kjører bil. Tvert imot er det ment å peke på de innretningene som gir få alternativ til bilen. Det er i vår kommune man kan ta tempen på viljen til å få tilstrekkelige alternativer på plass. Vi må også plassere ansvaret der det skal ligge. Tas beslutninger om klimatiltak uten at bygdestemmen er invitert, blir resultatet tvilsomt. Kostnader og belastninger legges i dag i for stor grad på den enkelte beboer på bygda. Fellesskapet svikter. Veien fra bygdesvik til klimahelvete kan bli kort.

Er viljen til stede trenger ikke løsninger være så langt unna. Elsykler og ny teknologi har utvidet verktøykassa. Det som mangler er trygge sykkelveier til kommunikasjonsknutepunktene og mulighet for sykkelparkering. Biblioteket kan låne ut elsykler.

I vår kommune må potensialet være stort. Overgang mellom buss og tog bør bli sømløs for oss som er avhengige av dem. Muligheten for å teste ut nye innovative løsninger må ligge duket i denne kommunen med et begrenset innbyggertall. Hva med subsidierte samkjøringsordninger? Vi trenger vilje og evne til dialog med de det gjelder for å utforske handlingskortene. Bygdefolket selv må i større grad inviteres til bords før beslutninger tas.

Klimaregnskapet for Innlandet fylkeskommune utpeker reise og transport som hovedutslippspost for husholdningene. Jeg foreslår at når man i fylket skal diskutere løsninger, gjøres det i Søndre Land kommune. Ingen reiser med bil. Det er alternativet man i dag mener er godt nok for ungdom som skal ha et sosialt liv utenom skolen, for barn som skal delta på fritidsaktiviteter eller leksehjelp etter skoletid, for uføre og syke som vil tilbake i arbeid, for de som synes man kan drikke litt alkohol på fest, eller for sambygdingene mine som ønsker å engasjere seg og la stemmen sin bli hørt. Med andre ord møter du det som vurderes som godt nok for selvfølgelig sosial og demokratisk deltakelse. Er ikke reelle valgalternativer på plass her, er det ikke bra nok. Det lyder strengt, men alvoret i saken gjør det nødvendig.

Besøk i Søndre Land kan bli en riktig god og positiv opplevelse. Du trenger ikke å være aktivist for å elske naturen i Søndre Land. Det holder å være glad i hjembygda. Det skulle med andre ord ikke være vanskelig å finne en felles interessegrunn her. Iallfall ikke om et kollektivt ansvar for klima og natur viser seg å bli en realitet. Vår alles fremtid avhenger av det.