Gå til sidens hovedinnhold

Budsjettmidler i jordbruket - for hvem?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det går mot vår og lysere tider, sjøl om gradestokken stadig minner oss om at det er vinter i Norge. Våren betyr aktivitet på mange områder i jordbruket, men særlig jordbruksforhandlingene krever en god del oppmerksomhet.

Jordbruket som andre krever inntektsøkning. En del vil hevde at bøndene er sjølstendige næringsdrivende og dermed skal ha fullt og helt ansvar for egne inntekter gjennom en stadig effektivisering, rasjonalisering og sentralisering til større enheter. Og, markedet.

Så er det også slik at ingen annen næring vi kjenner til er så politisk gjennomregulert og styrt som det norske jordbruket. Videre så har styresmaktene ansvaret for befolkningens matsikkerhet. Det er derfor politisk vedtatt at Norge skal ha en egen matproduksjon. Vi skal også ha en trygg sjølforsyning og beredskap i forhold til kriser og katastrofer som også vårt lille land kan rammes av. Dette gir oss da en rett til å forhandle med staten om inntektsgrunnlag og sosiale og kulturelle vilkår. Politikerne har stor makt over hvor vi skal ha et aktivt jordbruk, og hvordan jordbruket skal utvikles. Landbruk over hele landet, og økning av matproduserende areal i bruk, er uttrykt fra en rekke partier, organisasjoner og andre meningssterke personer.

Matproduksjon og landbruk over hele landet oppfyller de målsettingene som politikerne har bestemt. Dette har da sin pris. Der er den politiske viljen noe mer ustabil og sprikende. Noen partier ønsker å bevare dagens bruksstruktur, og noen mener kostnaden med norsk matproduksjon er for høg og baserer matsikkerheten på arealer og bønder i andre land. Ja, jordbruket har sin pris. Men er det bare jordbruket som nyter godt av budsjettmidlene som bevilges over statsbudsjettet for å sikre en norsk matproduksjon? Den oppfatningen sitter godt forankret i enkelte avisredaksjoner, hos en del politiske partier, og andre som har ett mål. Billigst mulig mat.

Å produsere mat har som sagt ei kostnadsside. For å si det enkelt. Dersom denne kostnaden i sin helhet skulle hentes inn igjen på pris i butikk, vil maten bli dyrere. Til dels mye dyrere. Dette ville igjen føre til forsterking av forskjeller mellom «fattig og rik». Budsjettmidlene som brukes til støtte for norsk matproduksjon med sine ringvirkninger i samfunnet, er med å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller i befolkningen. Folk skattlegges etter evne, stort sett. Fellesskapets bidrag til matproduksjonen i Norge gjennom de populært kalte «overføringene, eller subsidiene» som jordbruket forhandler seg fram til er derfor av stor betydning for svært mange i samfunnet rundt oss. Særlig for de som ønsker billig mat.

Kommentarer til denne saken