I Norge eier åtte av ti boligen de bor i, skriver regjeringen. Snaut 180.000 kategoriseres som «vanskeligstilte» sett opp mot dagens boligmarked, mens rundt 4000 ikke har noe sted å bo.

Prisutviklingen har vært enorm. Siden 1992 på 594 prosent for hele landet sette under ett, uavhengig av boligtype. For leiligheter er prosenten hele 959 prosent i samme periode, ifølge Smarte Penger. Slik «sparer» den som har foten innenfor boligmarkedet penger. At de som står utenfor er prisgitt leiemarkedet, bidrar også til at eiendom er et investeringsobjekt. Men inngangsbilletten er høy. Så høy at den forsterker sosiale forskjeller. De som allerede har minst, får ikke plass på denne karusellen heller. Et utenforskap som svir også for folk som ellers ikke opplever seg «vanskeligstilt», men som ikke har sjans i havet til å innfri kravet til egenkapital.

Økonomer advarer jevnlig mot gjeldsbyrden som drives av et boligmarked der den sterkestes rett råder. I en egen strategi har regjeringen lansert «nullvisjon» for bostedsløse, og tiltak som retter seg mot å få vanskeligstilte inn på boligmarkedet. Mens markedet i all hovedsak får fortsette å regulere seg sjøl.

Det har ikke alltid vært slik. Etter krigen ble sosial boligbygging et gedigent prosjekt i Norge. Mens Gerhardsen-regjeringen proklamerte at det var en menneskerett å eie egen bolig, satset det offentlige i Sverige og Danmark mer på rimelige utleieboliger. Den norske modellen ble nødvendigvis ganske dyr etter hvert, og etter den første Willoch-regjeringen på 1980-tallet i stor grad overlot boligbyggingen til markedet, har dynamikken i dette ligget foran reguleringen.

Nå har vi lenge forsøkt på mange måter å subsidiere bygging av trappa opp for å få flere over terskelen, som stadig bare blir høyere. Hvorfor snakker vi ikke mer om tiltak som faktisk kan regulere prisveksten og markedet? Hvordan ville virkningene være på markedet i dag med et reelt alternativ gjennom sosial boligsatsing?

Dette ansvaret er større og mer kollektivt enn at regjeringen kan skyve det over på allerede utpinte kommuner og si at vi har en plan.