Regjeringen har brukt de siste ukene på å forsøke dempe forventningene foran det første statsbudsjettet den har jobbet fram helt selv. Og øke inntektene med nye skatter. Det er en sjelden øvelse i det lille landet med den enorme oljeformuen. Når sant skal sies har det vært gode muligheter for å få klemt et sugerør inn i oljefondet bare sakene har fått kraft nok. På den måten har den til enhver tid sittende regjering kunne kjøpe seg ut av problemer og upopulære avgjørelser. For det er jo politikkens ubehagelige bakside, å måtte forsvare overfor noen at de tapte i prioriteringene. Hvis man hele tiden vet at det er mulig å skyve litt på rammene, er det ikke nødvendig med store, faktiske prioriteringer, eller helhetlig politikk.

Nå er det krig i Europa. Inflasjonen løper løpsk og rentene stiger med uvirkelig fart. Staten må bidra med å kaste mindre penger inn i sirkulasjonen enn før. Selv om dyrtid og økonomisk oppbremsing vil skape nok av reelle problemer. Det er en ny situasjon. Og den vil skape frustrasjon.

Veibygging er dyrt. Derfor er det å utsette veiprosjekter en enkel måte å bruke mindre penger på. Hvem som får kaldt vann i blodet, blir klart da forslaget til statsbudsjett legges fram 6. oktober. Statsbudsjettet trenger et flertall bak seg. Fortrinnsvis med SV, som allerede har signalisert å ha rv4-utbygging på kuttlista, og er prinsipielt mot firefelts veiutbygging.

Samtidig er regjeringen i ferd med å velsigne planene om Mjøssykehuset på Moelv, som vil stille krav til kommunikasjonsårene. Og den ene toppolitikeren etter den andre har vært på besøk hos Raufoss-industrien og fått klar beskjed om rv4s betydning for deres verdifulle bidrag til eksportbalansen. Dette må veie tungt i det samfunnsøkonomiske perspektivet veiutbyggingene skal rangeres etter.

Fortsatt er rv4-utbyggingen på planleggingsstadiet. Men plassen i gjeldende NTP er verdifull, fordi det betyr at behovet er sett og gitt prioritet. Det scorer regjeringen få nye stemmer i Innlandet om rv4 legges på is nå.