Elin Skrede i For Velferdsstaten er så blendet av ideologi at hun ikke ser de enkleste sammenhenger. I et nytt innlegg i Oppland Arbeiderblad 5. mai hevder hun at vi i PBL skyver de ansatte og barna foran oss når vi argumenterer mot regjeringens forslag om å tvinge 1.000 private barnehager til å bruke 100 millioner kroner ekstra på byråkrati og administrasjon.

Men den enkle realiteten er at hver av disse barnehagene i snitt vil få 100.000 kroner mindre å bruke på tilbudene. I en sektor der marginene allerede er på vei ned mot null, vil dette ha konsekvenser.

Vi er enige i at barnehagesektoren skal være strengt regulert, og at tilsynsmyndigheten skal ha fullt innsyn i hvordan private barnehager disponerer offentlige tilskudd og foreldrebetaling.

I spørsmålet om det skal stilles krav om at alle private barnehager skal være et selvstendig rettssubjekt, lander vi imidlertid på samme konklusjon som det Kunnskapsdepartementet gjorde i fjor:

Et regnskapsmessig skille mellom barnehager dekker myndighetenes behov for kontroll, men kostnaden for barnehagene er vesentlig lavere enn ved krav om at hver barnehage skal være et selvstendig rettssubjekt.

KPMG, som trolig er landets fremste kompetansemiljø innenfor revisjon av barnehageregnskap, konkluderer på samme måte. At Skrede forsøker å trekke KPMGs integritet i tvil, er skuffende, men ikke direkte overraskende. For PBL er det viktigste at barnehager, uavhengig av eierskap og hjemkommune, er i stand til å levere tjenester av høy kvalitet til alle som trenger barnehageplass.

Nye reguleringer av sektoren må derfor sikre kontroll med økonomien i barnehagene, men på en måte som ikke unødvendig svekker forutsetningene for å levere gode tjenester.

På dette punktet blir nok ikke Elin Skrede og jeg enige.